Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

70-tallets Sverige

Av Morten O. Reiten

 

Vårt naboland Sverige har svært mye flott å by på fra det som mange regner for å være rockens gullalder, tiåret fra 1967 til 1977. I et mangfold som spenner fra Radikal viserock, nyskapende folkrock, dundrende heavyrock og surrealistisk psykedelia må man bare innse at Norge var en stillestående utpost i forhold til den maurtua av kreativitet (og kvalitet) som myldret over grensen.

 

Det som har overrasket meg mest underveis i jobbingen med denne artikkelen, er den særlig sterke påvirkningen fra USA. Både i den sylskarpe, antikapitalistiske Proggen, og i den eksperimentelle kunst-psykedeliaen. Mens man i Norge anser engelske band som Jethro Tull og Deep Purple som de viktigste inspirasjonskildene for mange av periodens store band (Ruphus, Junipher Greene, Aunt Mary, Prudence), ser man at tidens svenske musikere plukket fritt fra en stor amerikansk buffet bestående av alt fra Velvet Underground, The Band, Jefferson Airplane, Frank Zappa og Bob Dylan.

 

Jeg har tatt mål av meg både å vise mangfoldet og å trekke opp de viktigste linjene innen det som ligger innenfor Rocksirkus musikalske profil. Det betyr som vanlig at mye av den ”glatte” listemusikken utgår, og at vi fokuserer på en del alternative uttrykk.

 

Jeg har så langt det er mulig forsøkt å linke til klipp som er representative for bandene, så nyt gjerne litt musikk mens du leser. Av en eller annen grunn gir ikke link-generatoren meg mulighet til å åpne linken i nytt vindu. Dette løser du enkelt ved å bare åpne denne siden i nytt vindu, og styre back-funksjonen når du vil aktivisere et nytt klipp.

 

 

Progg eller Progressiv Rock

 

Når man skal forsøke å gi et fornuftig bilde av 70-tallets svenske rock-scene, kommer man ikke utenom den såkalte Proggen. Progg er et sammensatt begrep, som vi skal prøve å forklare. Vi kan med en gang slå fast at Progg ikke er det samme som Progressiv Rock, sjangeren hvor man finner bl.a. Yes, King Crimson og Emerson, Lake & Palmer. Progg var først og fremst et alternativ til den tannløse og kommersielle pop og dansebandmusikken i Sverige. Progg hadde et tydelig anstrøk av DIY-idealisme, og terskelen for å ytre seg musikalsk var lav.  Den svenske Proggen var ikke en musikalsk sjanger, men et politisk og motkulturelt fenomen, som bl.a. omfattet en rekke musikkgrupper. Vi finner alt fra rene vise/folkemusikkorkestre, til jazz, blues, rock og temmelig utflippa prog/psykedelia-saker. En overvekt av bandene vi omtaler i denne artikkelen hadde tette bånd til proggen. Likevel ser vi en del band som klart velger å stå i periferien eller helt utenfor den rimelig altoppslukende motkulturbevegelsen. Man regner Festen på Gärdet i 1970 som starten på Progg-bevegelsen. Festivalen var gratis og sterkt improvisert, som en reaksjon på dyre, kommersielle konserter. Senere kom flere Gärdet-fester, og bevegelsen hadde egne, idealistiske plateselskap som MNW, Nacksving og Silence.

 

Om vi begynner med selve toppen av Progg-fjellet, finner vi legendariske Hoola Bandoola Band, under idealistisk og musikalsk ledelse av Mikael Wiehe. Startet i 1970 i Malmö. I HBB fant vi også en ung Björn Afzelius bak det ene mikrofonstativet. Bandet var tydelig påvirket av amerikanske band som The Band og Crosby, Stills, Nash & Young. Hoola Bandoola Band platedebuterte på Alternativ-labelen MNW i 1971. En pussig engelskspråklig mini-LP ble utgitt litt etter debuten, og deretter ble ytterligere 3 studioalbum utgitt. De to siste klart mer politisk påvirket med blodrøde anstrøk, uten at dette skjemmer musikken, heller tvert imot. Hoola Bandoola Band har en jevnt høy kvalitet på sine utgivelser, med hovedvekt på meningsfulle tekster og gode, lettfattelige melodilinjer. Musikalsk er det sentrert rundt et tidvis akustisk rock-sound, med avstikkere til både jazz, folkemusikk og tyngre rock.

 

Det andre, virkelig talentfulle Progg-bandet i mine øyne var Nationalteatern. Utgangspunktet var en ungdomsstyrt friteatergruppe med røtter tilbake til 1970. Musikk var en viktig ingrediens i teatergruppens arbeid, og innen året var omme hadde trubaduren Ulf Dageby sluttet seg til gruppen. Debuten Ta Det Som Ett Löfte Ta Det Inte Som Ett Hot fra 1972 er en hyggelig samling med låter fra som teatret hadde brukt siden 1970. Oppfølgeralbumet Livet Är en Fest fra 1974 er en mer renskåret rock-plate, og har i dag tilnærmet legendestatus i Sverige. Fortsatt var låtene en slags ”best of” fra de to siste årenes teaterproduksjon, noe som gjorde at en del tekster kunne misforstås da de ble tatt ut far sin helhetlige sammenheng. Gruppens språk var direkte og til tider anarkistisk, noe som gjorde de både elsket og hatet i moderlandet.  Disse to første albumene består av mye bra materiale, som varmt anbefales. Skikkelig sterkt blir det derimot først i 1978, med det mørkere albumet Barn av Vår Tid. Denne utgivelsen toppes så med Rövarkungens Ö fra 1980, som må være en av de beste svenske utgivelsene gjennom tidene. For videre lytting finnes også en del bra ting på Vi kommer at leva igen fra 1977, og Rockormen fra 1979. Begge disse inneholder musikk fra hvert sitt teaterstykke, og særlig sistnevnte har en del svært bra materiale. Nationalteatern har videre utgitt noen barneplater, som ikke omfattes av vår interesse.

 

Det finnes stabler med LP-utgivelser som ligger tett opp til Hoola Bandoola Band og Nationalteatern rent musikalsk. Noe er svært bra, mens mye annet i beste fall er sjarmerende. Skulle jeg valgt ut et band til fra den svenskspråklige progg-scenen, måtte det bli fantastiske Contact.  De platedebuterte i ’70 med en engelskspråklig LP av fin kvalitet, men det er deres to svenskspråklige utgivelser fra 1971, Hon Kom Över Mon og Utmarker som virkelig tar grep om lytteren. Contact var under kreativ ledelse av Ted Ström (orgel, vokal), Lorne De Wolfe (bass, vokal) og Ted Sterling (gitar, vokal). Musikalsk spriker bandet fra naive og poetiske viserock-snutter, til rå politisk og ideologisk rock, ofte med alvorlige temaer. Contact plukket også fritt fra mange musikalske sjangere, og særlig folkemusikken ble tatt inn i varmen, der bandets to felespillere gjør mye av lydbildet. Contacts tekster er blant de fineste jeg har hørt fra noe motkulturelt 70-tallsfenomen, og mens tekstene aktiviserer hjernen, smyger musikken seg retning hjertet.

 

Rå Rock på Svensk

 

Om vi setter de radikale strømningene til sides, og ser på de rent musikalske interessante utøverne, finner vi flere navn som bør nevnes. Den mangesidige rockeren Pugh Rogefeldt er selvsagt. Han er regnet som den absolutte pioner innen svenskspråklig rock, noe som i seg selv gjør han interessant. Hans tre første album Ja, Dä Ä Dä (1969), Pughish (1970) og Hollywood (1971) er alle solide rock-album. Lydbildet er rotfestet i et ærlig rock-sound, med sterke melodier og tidvis harde kanter. På Rogefeldts tidlige utgivelser er Psykedelia-påvirkningen aldri langt unna, og han viser seg gang på gang som en solid låtskriver med blomstrende kreativitet og mye på hjertet. Rogefeldt er fortsatt aktiv musiker, og det ryktes at hans senere album er av bedre kvalitet enn de som var rammet av den sedvanlige nedturen på 70-tallet. Et band som aldri rakk noen nedtur, var bunnsolide November. Med trio-sound som lå tett opp til Cream, bare anstrøket av Black Sabbaths rifftyngde og svenske tekster var de først på 70-tallet Sveriges aller feteste band. Deres tre album En Ny Tid Är Här, 2:a November og 6:a November anbefales uten forbehold. November har forøvrig gjort noen live-jobber senere år, sikre kilder melder om et svært oppegående band! Les egen artikkel om November her.

 

Før vi helt slipper de svenskspråklige godbitene, må vi selvsagt også ta med Peps Persson. I utgangspunktet en lidenskaplig bluesartist, men som midt på 70-tallet gjorde et byks over i reggaens verden. Med sin karakteristiske Skåne-dialekt og gode teft for fete melodier, har han en høy status i svensk musikkhistiorie. Skal du ha både Blues-Persson og Reggae-Persson, anbefaler jeg gjerne Blodsband fra 1974 og Hög Standard fra 1975. Sistnevnte er så gyngende og sløy i formen at du mistenker Persson for å være far til rap-kometen Timbuktu fra de samme Skåne-trakter.

 

 

 

Alternativ Rock med særpreg

 

Pugh, Hoola, Peps og Nationalteatern er i dagens Sverige rimelig stuerene og folkekjære minner om tid som en gang var. Selv om den typiske Proggen, med navn som Blå Tåget og Hoola Bandoola Band ofte var både primitiv og refsende, var den like fullt tuftet på musikalske idealer som massene kunne relatere seg til. Enten de lånte fra Dylan, Creedence eller Taube, var mye av musikken uten store utfordringer for de som søkte kunstnerisk motstand og lagvis forståelse. De søkte seg mot andre og mer obskure retninger. Både Älgarnas Trädgård, Fläsket Brinner, Mecki Mark Men, Arbete och Fritid, Harvester og Träd Gräs Och Stenar er navn som psykedelia og kunstrock-eksperter straks vil kjenne igjen. Disse seks bandene kan godt oppsummere en alternativ, psykedelisk retning som både innbefatter folk-impulser, dronende fuzz-psykedelia, Zappa-tendenser, frikete jazz og ren avantgarde og dadaisme. Langt i fra A4, men mangfoldet av slike band i årene 1969 til 1972 tyder på at det var et publikum for den slags krumspring. Det er ikke nødvendigvis noe klart skille mellom disse kunstrock-bandene og Progg-bevegelsen, da både Arbete och Fritid og Harvester/Träd Gräs och Stenar hadde et bein i begge leire. Gitarist i sistnevnte, Bo Anders Persson var en av Progg-bevegelsens markante skikkelser, og en særegen band-leder med et sound som i dag dyrkes videre hos f.eks Dungen.

 

Lydbildet til disse psykedelia-bandene hadde ofte vel så mye til felles med frender i mellomeuropa og tysklands gryende Kraut-scene, som de mer etablerte navnene i England og USA. De fleste av disse bandenes utgivelser er i dag svært ettertraktede samleobjekter som oppnår høye priser på bruktmarkedet. Vi snakker typisk +/- tusenlappen for de relevante albumene. Enten man velger seg de lange, oppbyggende og kraut-klingende låtene til Älgarnas Trädgård eller Harvesters underlige, folk-inspirerte lo-fi psykedelia, er det et unikt, nordisk anstrøk over det meste. Sånn sett kan vi faktisk snakke om et eget, svensk sound. Kanskje var Sverige den tredje europeiske stormakten i alternativ rock-musikk aller først på 70-tallet..?

 

Et band som unektelig satte spor utenfor landets grenser var Samla Mammas Manna. Med ikke ubetydelig Zappa-inspirasjon blandet de folk, jazz, blues og rock på en høyst fantasifull og ofte humoristisk måte. Mye av materialet var instrumentalt, med stor takhøyde for improvisasjon. På samme måte som hos Zappa veksler inntrykkene mellom det krevende/kompliserte og det umiddelbare fengende. Bandet platedebuterte i 1971, og utga en pen rekke med album, dog med noe skiftende besetninger og varianter av bandnavnet. I 1978 var Samla Mammas Manna med på å danne organisasjonen Rock In Opposition (RIO) sammen med bl.a. britiske Henry Cow. Organisasjonen favnet en håndfull europeiske band i grenselandet mellom progrock og avantgarde, og formålet var å vise en samlet styrke mot tidens stadig glattere og mer kommersielle musikkindustri.

 

 

 

Internasjonal klasse

 

Det rørte seg også mye i Sverige av rock som var betydelig mer internasjonalt påvirket. Her gjaldt det å skape egen musikk, men tungt inspirert av tidens store band, særlig fra USA og England. Det skulle låte profesjonelt, det skulle være moderne, og ikke minst, det måtte være vilje til å perfeksjonere.  Trioen Made in Sweden var tidlig ute, og platedebuterte allerede i 1968 med ”Ny” musikk. Her blandes jazz og fusion med rock, til en ganske så vellykket pakke. Med tidvis innslag av blues, soul og funk snakker vi om et ganske sammensatt sound. Made In Sweden holdt absolutt internasjonal klasse, og deres debutalbum skal ha solgt 10.000 eksemplarer på seks timer.  Det låter totalt forskjellig fra band som Träd, Gräs & Stenar, da Made In Sweden dyrker musikalsk kompleksitet og ”flinkis-rock” med et melodiøst anstrøk. Bandet plasserer seg lydmessig et sted mellom Clouds og Blood, Sweat & Tears, men tankene går også til Motorpsychos Phanerotyme-album fra 2001, som tydelig har fanget opp en del av de samme jazz-inspirerte og orkestrerte stemningene. PS: Klippet viser Made in Swedens gitarist Georg Wadenius med eget band i nyere tid, fremføre Snakes in A Hole, tittelkuttet fra bandets andre LP.

 

Et annet band som ville låte moderne var Life, som i 1970 utga sitt selvtitulerte debutalbum. Denne finnes både i en svensk og i en engelsk versjon.  Her finnes en del temmelig interessant stoff, særlig de hardere låtene er verdt å merke seg. Ikke mega-progressivt, og med ganske korte låter. Deres eneste LP (på Odeon) er like fullt verdt noen tusenlapper, og et fint bidrag til enhver musikksamling.  Blåkulla fra Göteborg utga kun et album (1975), men utgivelsen står fjellstøtt, med kvalitetsrock som låner fra så vel Genesis som Deep Purple. I denne ”båsen” finner vi også Saga (som ikke må forveksles med pop-symfo-bandet med samme navn). Det svenske Saga huset bl.a. Christer Stålbrandt fra November på bass og vokal. Saga rakk også kun en LP, utgitt i 1974 og oppkalt etter bandet. Lydbildet er ofte beskrevet som en videreutvikling av November, men med et mer symfonisk preg.

 

Personlig synes jeg ofte at skuffen med hard, progressiv rock, gjerne med litt bluespåvirkning er den mest spennende når man roter rundt i 70-tallets avkroker. I Sverige finner man mye om man leter. Jeg har allerede nevnt noen av de store ”klassikerne”, men føler for å ta med et par til. Først vil jeg anbefale dere et av de aller ”beste” albumene fra det svenske 70-tallet. Bandet Panta Rei utga sitt eneste album i 1973, og musikken er småprogressiv tungrock med anstrøk av både psykedelia og blues. Det låter veldig friskt, og veldig påkostet. Ryktene skal ha det til at albumet bare var en svak skygge av hva bandet presterte live, og da begynner jeg virkelig å lure på hvilket skandinavisk monster vi her har hatt med å gjøre. Albumet låter bunnsolid med svært god lyd og eksemplariske prestasjoner fra musikerne. Coveret er for øvrig vel så kjent som platas musikalske innhold, da det ofte figurerer på ”worst album cover ever”-lister. Nå er det heldigvis ikke bare de ekstremt flinke som har satt spor i sjangeren. Man kan vinne mye på sjarm og lidenskaplig interesse også. Råg i Ryggen spilte dampende tungrock, med særlige likhetstrekk til Uriah Heep, med fete orgel-pasasjer og tung rytmikk. Dette er en uslipt diamant i den svenske rockhistorien, med svenskspråklige tekster og heavy-progressivt tonefølge av ypperste klasse. Deres album fra 1975 er langt fra gratis, men en CD-utgave skal fortsatt være å få tak på. Råg i Ryggen er en av mine personlige favoritter fra perioden.

 

Nå kan det kanskje se ut som alle bandene ga seg etter debutalbumet. Det finnes derimot et band som holdt stand gjennom hele 70-tallet, og nå kan se tilbake på 5 LP-utgivelser av gjennomsnittlig god kvalitet. Trettioåriga Kriget hentet også inspirasjon fra Uriah Heep og annen britisk tungrock, men så seg også tilbake til hva Pionerene i November ga ut noen år tidligere. Vi nordmenn kan også høre paralleller til Høst, da begge jobber innenfor rammene av tung, progressiv rock med episke tekster på morsmålet. Det er særlig deres tre første album som er verdt å jakte på i dag, her finnes knapt middelmådige øyeblikk. Trettioåriga Kriget kom i 1974, Krigssång i 1975 og Hej på Er i 1978.  Den første er nok ganske vrien å finne på LP, de to neste er greie å plukke opp for et par-tre hundrelapper. Alle tre finnes på CD.

 

 

Lyden av Sverige

 

Vi kan ikke avslutte rundreisen i 70-tallets Sverige uten å ha stoppet opp ved noen av de betydelige navnene som hentet musikalsk inspirasjon fra folkemusikken og den Svenske tradisjonsarven. Øverst på den mosegrodde skogstronen finner vi Kebnekajse, som for alvor hentet folkemusikken inn i den elektriske rocken på deres andre album fra 1973. Kebnekajse II fra 1973 og oppfølgeren III fra 1975 er et unikt stykke svensk rockhistorie. Gamle slåtter og brudemarsjer arrangeres for et langhåret band som mest av alt er fortrolige med navn som Deep Purple, Ten Years After og ikke minst Santana. Med denne ballasten beveger de seg ut i ukjente farvann, og blir klare publikumsfavoritter mange steder rundt om i Sverige midt på 70-tallet. Kebnekajses musikk var utsøkt, og aldri overlesset. Det var rom for detaljer og finesser, og bandet låt nok klart tyngre live enn på plate. Utstrakt bruk av perkusjon, de instrumentale låtene og Kenny Håkanssons gitar gjorde Santana-sammenligningen absolutt relevant. Kebnekajse er nå gjenforent og ute med ny plate, som fikk karakter 8/10 her på Rocksirkus.com.

 

Det var ikke bare Kebnekajse som løftet på lyngen for å se hva som skjulte seg under av tradisjonsmusikk. Fenomenet Merit Hemingson var også litt av en pioner innen foredling og formidling av folkemusikk til et nytt, pop-orientert publikum. Merit Hemingson er omdiskutert i rock-kretser, elsket av noen, hatet av andre. Hun er noe så sjeldent som et kvinnelig Hammond-fantom, og etter min mening en absolutt verdig traktør av dette rockens mest voldsomme instrument. Kanskje var ikke Merit Rock’n’Roll, men noen av hennes plater er i alle fall tett opptil. Enten man kaller det pop eller beat, er det ofte svært tynne grenser mellom Merit Hemingsons relevante utgivelser og det mange kaller fancy ting som AcidFolk eller PsychBeat. Hemingson hadde aldri intensjoner om å være en rocker, og både før og etter de tre relevante folkbeat-platene har hun syslet med taffeljazz, heismusikk og easy listening-saker på sitt Hammondorgel. Jeg anbefaler deg albumene Huvva! (1971), Trollskog (1972) og Bergtagen (1973) om du er interessert i å høre mer av Hemingssons folk-stoff.

 

Nå skal jeg ikke provosere unødvendig ved å kalle Bo Hansson Merit Hemingsons mannlige motstykke, men sannheten er vel at begge var tangentspillere som søkte stemninger i en ikke alt for støyende musikksjanger. Bo Hansson hadde i flere år utgitt tøffe plater i trommer/orgel-duoen Hansson & Karlsson, da han i 1970 utga albumet Sagaen om Ringen, med instrumentalmusikk basert på Tolkiens mesterverk. Albumet har vel tilnærmet legendestatus i Sverige i dag, og er på ingen måte noe dårlig album. Personlig synes jeg kanskje det mangler litt nerve, men dette er sikkert en smakssak. Det låter fint, og det er historisk interessant album da det tross alt er utgitt så tidlig som i ’70.  Hansson ga ut fire album på 70-tallet, samtlige finnes både i svenske og i engelske utgaver, og alle fire er verdt å lytte øre til. Etter hvert er stadig flere av Kebnekajses medlemmer å finne i bandet, og for tilhengere av melodiøs instrumental-prog med nordisk klang er det mye å glede seg over.

 

Skulle man så ha lyst å låne øre til noe som ligger enda nærmere opp til den tradisjonelle folkemusikken, er det naturlig å peke på Folk och Rackare, som her hjemme kanskje er mest kjent for å ha huset Jørn Jensen og Trond Villa etter at de sluttet i Folque. Musikalsk så snakker vi om et lettere, rent akustisk motstykke til Folque. Da skulle du vite sånn omtrent hvor landet ligger.

 

Vil du vite mer om svensk 70-tallsrock, besøk den fantastiske databasen www.progg.se Den har vært til stor hjelp for meg når jeg skulle nøste løse tråder. Mange bidragsytere har gjort progg.se til en av de beste info-sider jeg har sett på lange tider! Jeg har også mer enn en gang måtte ty til Dag Erik Asbjørnsens Scented Gardens of the Mind, oppslagsverk over obskur europeisk 70-tallsmusikk. I tillegg har jeg stadig vekk vært i platereolene og plukket frem godbiter mens artikkelen har vært skrevet.

 

Gi gjerne tilbakemelding! Ga det mersmak? Er noen utelatt? Er noe feil? La meg høre det!

 

 

 

 

'