Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

The Aller Værste! Live!

Fotos: Halgrim Øistad
Tekst: Viggo Vaag
Tekstbearbeidelse og utvalg av TAV-tekster: Morten Reiten

Det begynte med at jeg fikk nyss om at Lillehammer-journalst Halgrim Øistad satt på en pent arkivert filmrull med i hovedsak upubliserte bilder fra en TAV-konsert i 1980. Jeg skjønte raskt at dette måtte deles, en slik kulturskatt  kan ikke støve ned i en skuff. Men hva skulle vi ledsage bildene med? Kunne vi finne noen som kunne lage en interessant omtale av en konsert som ble arrangert for tre tiår siden? Etter en del detektivarbeid falt valget på Viggo Vaag (som i dag bruker et annet etternavn, men som var mest komfortabel med å la oss kalle han med hans navn anno 1980, siden dette ble en slags retro-greie). Jeg hadde truffet Viggo på et kurs for 15 år siden, og i løpet av kvelden hadde han nevnt for meg at han hadde vært på en TAV-konsert først på 80-tallet. Via facebook sporet jeg opp Viggo, sendte over et par bilder, og ga ham utfordringen om å skrive en tekst. Etter lovnader om språkvask og hjelp til teksten, ga vi Viggo frie tøyler. Det var bare et problem: Viggo var ikke på konsert med The Aller Værste på grunn av musikken, det var en jente med i bildet. Han påstod endog at han ikke likte bandet i 1980. Teksten er likevel så god at den lever sitt eget liv som lim mellom Halgrims umiddelbare og nære fotografier.

Halgrim fotograferte The Aller Værste på folkets hus på Lillehammer 24. mai 1980. Viggo opplevde bandet live på en konsert på vestlandet samme år. Tekst / bilder har ingen sammenheng utover at begge omhandler samnme band. 

 

"At skrangleorkesteret The Aller Værste spilte nede på ungdomshuset var egentlig ganske lite viktig for meg denne kvelden. Langt viktigere var det at Ragnhild fra første på gymnaset var der. Jeg var rimelig interessert i hu, kan du si.  Jeg trur ikke at noen av oss egentlig vanka så mye på cafeen der, selv var jeg jo over atten, og kunne dra hvor som helst på pub og diskotek og drikke øl. På ungdomscafeen gikk det fortsatt i brus."

Du sklei meg så nær innpå livet, jeg kan’ke sove deg bort med en gang.

"Jeg sørga over Bon Scotts død tidligere på året, og selv om jeg ikke kunne vise det offentlig (var da blitt voksen), var jeg oppriktig lei meg for at Peter Criss var ute KISS. Ved enden av bordet satt to sorgtunge gutter jeg så vidt var på hils med. Ikke visste jeg hvem Ian Curtis var, men dau var’n i alle fall."

Svalene flyr lavt, Sommerkvelden er klam – Og sirene langt borte når aldri fram, for menneskene rundt her de dør ikke – de dør ikke – de bare forsvinner – de bare forsvinner.

 

"Oslogutter, med Bergenske pass. Det var det de var. Pluss han siddisen med de store brillene. Spilte høyt gjorde de, men det var liksom verken fuggel eller fisk. Seinere har jeg skjønt at det var punk, new wave og ska vi hørte på ungdomscafeen denne kvelden. Midt oppi det låt det mest rart. Jeg husker det jævlige orgelet, som et forvirret Doors på dårlig amfetamin. Det skrek, hylte og pep, alt etter hvilke tangenter som ble trykket ned, og hvem i bandet som opererte instrumentet."

Se der kommer guttene – som de ler – for dem betyr det lite – for oss betyr det litt mer.

"Ei ungjente velta Solo’n til han ene ved enden av bordet mitt seinere på kvelden da hun tok helt av på dansegulvet og skumpa borti bordet. Til å være rusfritt var stemningen ganske god. Bandet låt faktisk litt tøft etter hvert, selv om jeg husker det virket som om det var vanskelig å danse ordentlig til sangene. Jeg danset uansett ikke."

Jeg er bare en vanlig fyr – Som av og til er litt spesiell – Som av og til kan prate piss – som av og til kan snakke selv.

"Egentlig skulle jeg vært i militæret i 1980, men jeg hadde klart å rote det til. Arbeidsledig etter å ha snublet meg gjennom yrkesskolen, fant jeg nok av det mange kalte dårlige kamerater. For meg var de aldri dårlige, bare kamerater."

Hva roper de på trygghet for – de som kjeder seg sånn – Liv og villa er forsikret – alle dyr går i bånd.

"Kanskje var jeg en ramp, jeg var bondesønn og hadde en Volvo som ikke passet inn blant byens Mercedeser og store amerikanere. Jeg kjente det på meg denne kvelden på ungdomscafeen også. Jeg hadde egentlig ikke noe der å gjøre.  Jeg burde kjørt tilbake de smale veiene innover fjorden og drukket hjemmebrent og røyka Petterøes brun sammen med Rolf og Åge denne fredagskvelden (også). Da hadde vi hørt på Nazareth, AC/DC og Black Sabbath. Ikke et rølpeband fra Bergen"

Våkner om natten av drømmer jeg ikke kan tro på – det kan ikke gå, så jeg lar det gå i pysjamasen nå.

"Etter konserten spanderte jeg en røyk på Ragnhild, men fikk ikke sagt stort. Jeg var sjenert, edru. Hva skulle jeg forresten snakke med henne om. Hu som kom fra fin familie, var smart og bodde i byen.  Jeg var bare en raring med dårlig smak og litt for tynn bart. Jeg sparket småstein og bannet lavt da hun gikk nedover mot sentrum. Men hun sa takk i det minste!"

Skulle vært playboy med egen bil – Kjøre rundt i byen med selvsikkert smil – Sjekke opp alle mannekengene – elske i alle vannsengene.

"Det ble aldri Ragnhild og meg. Jeg ordna opp i livet mitt og dro til sjøs i 82. The Aller Værste vant en Spellemannspris og deretter forsvant de. Ganske mye seinere gikk jeg i land. Noen trengte en stødig mekaniker. Jeg hadde blitt anbefalt. Jeg var etterspurt."

 Allting har en mening, og allting har en plan – Og etterpå så løper alle sammen fort som faen – Materialtretthet.

"Jeg fikk ny Volvo, jeg fikk hus, kjerring, unger og hund. Hage og fargefjernsyn, båt med påhengsmotor, veranda, sommerferie og restskatt. Var det dette jeg ville? Ble jeg lykkelig. Ja vet du hva, det tror jeg! Selv om våre idealer i 1980 ikke satt med tre unger i båt og fiska småsei på fjorden. Våre idealer fra den gang var uansett daue eller pensjonister nå. Jeg spilte Led Zeppelin i bilen, det var min form for Rock’n’Roll."

Hun har nettopp satt søndagssteken på – (Det er søndag igjen, Det er søndag igjen) – Han sitter og ser på TV nå (Det er søndag igjen i de tusen hjem) – Hun stryker ham blidt over håret – Det gjør hun hver søndag hele året.

"I fjor høst satt yngstegutten på 15 på loftstua og gjorde lekser mens han hørte Spotify på PC’en. Jeg dro kjensel på musikken, og gikk opp. Han fortalte at The Aller Værste var Norges beste band. Jaha, sa jeg. Tenkte, lyttet. Stoppet opp. Jaha, gjentok jeg. Sa ikke noe mer om den saken."

 Jeg er bare en vanlig fyr – Som av og til er litt spesiell – Som av og til kan prate piss – som av og til kan snakke selv.

"Men jeg måtte sjekke ut selv. Spotify og The Aller Værste. Live 1980. Noen måneder etter at jeg satt på en rørstol med sugerørscola og kastet lange blikk etter Ragnhild. En ganske god konsert (på Spotify, altså). God lyd. Jeg har fortalt Knut (sønn, 15 år) at Pappa også så de live i 1980. Jeg sa det var tøft, og Knut sa at det syntes han var veldig tøft. At jeg hadde vært på konsert med The Aller Værste, altså."

Det sies nye tider er i emning – Jeg trues med å bli en overlevning – Får ikke smøring på systemet – Men jeg skjønner problemet – Motene forteller meg hva jeg bør like – I døgnfluenes tusenårsrike.

"-Denne skal vi ha i bilen, Knut! En dag før jul kjøpte jeg Materialtretthet på CD. Nå kan vi alle tekstene utenat. Ingen av oss danser, men vi synger med, lavt. Ofte bare inni vårt eget hode. Men musikken er der, har alltid vært der. Når Knut sier at The Aller Værste er Norges beste band, velger jeg å tro ham på det."

Du Snakker så mye om din fortid – Du snakker om deg selv igjen – Du blir urolig å skjelver litt – Nå blir du martyr igjen.

Materialtretthet ble sluppet i 30 års jubileumsutgave i 2010, og finnes både på LP og CD. Albumet har også vært månedens anbefaling her på Rocksirkus.

 

'