Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Historien om Jethro Tull - 3. del 1976-1979

Som tiden flyr – det begynner å bli en liten evighet siden vi avsluttet kapittel 2 i historien om Jethro Tull. Da var vi kommet oss gjennom Minstrel In The Gallery (bandets 8. album / 1975) og avgangen til bandets andre bassist – Jeffery Hammond-Hammond.

Ny bassist ble den teknisk svært dyktige John Glascock, som hadde historikk fra band som psych/prog-bandet The Gods på slutten av 60-tallet (Med Uriah Heep-gutta Hensley og Kerslake) og Bluesbandet Chicken Shack (1971-72). Til Tull kom han nok primært på bakgrunn av sin rolle i det progressive flamenco-bandet Carmen – som hadde gjort oppvarmingsjobber for Tull på deres foregående USA-turnè.

Mot slutten av 1975 hadde David Palmer og Ian Anderson startet arbeidet med et nytt, ambisiøst prosjekt – denne gangen en musikal. Film hadde de prøvd før uten å lykkes – nå gikk tankene i retning av teaterscenen. De skrev tekster og melodier som alle spant rundt historien om den fiktive Ray Lomas – tidligere rockestjerne som våkner fra koma årevis etter en motorsykkelulykke. Den britiske skuespilleren og teenpopstjernen Adam Faith var tiltenkt rollen som Lomas.

Noen musikal ble det aldri – materialet endte opp som Jethro Tulls 9. studioalbum. Mange har ment mye om albumet, og enkelte har hevdet at det kunne blitt en riktig fin sceneoppsetning. Nå må vi vurdere produktet ut fra to vinylsider, og det er ingen tvil om at dette spriker. Jeg liker å se War Child, Minstrel og Too Old som en trilogi som bygger på mange av de samme idealene. Her er det 10 låter, alle relativt tilgjengelige. Det veksler mellom akustisk og elektrisk, og det pyntes livlig med strykere – igjen. Albumet har mye snedig prog-pop, nesten irriterende i sine flyktige toneløp og små detaljer, tyllet inn i mer eller mindre underlig poprock. Åpningskuttet Quizz kid er spot on og et godt eksempel på hva jeg tenker på.  Crazed Institution er mer av det samme – og dette er ganske fint som lytte og lete-etter-detaljer-musikk.

Too Old inneholder et lite knippe med svært gode låter – og i mine øyne og ører er det de akkustiske som klart stikker seg ut. Salamander er John Martyn-klasse – en vinner for alle som liker folk-inspirert singer/songwriter-stoff. Litt av Adersons klassiske tverrfløyte slutter sirkelen. Taxi Grab har et ganske kult riff – og kunne passet bra inn på deres neste skive – det er dog en slags logisk forbindelse – tross alt – mellom Tulls utgivelser. From a Dead Beat to an Old Greaser er en dempet, semi-akustisk låt – av høy kvalitet. Jeg synes riktig nok at strykerne begynner å bli vel «mye» nå, men David Palmer topper klisjeene med sin herlige late-night-sax mot slutten – og selvsagt liker jeg det.

Tittelkuttet er regnet som en klassiker i Tull-katalogen, og joda, den funker – men mer som kitsch enn som stor musikk. Too Old To Rock’n’Roll – Too Young To Die er litt som en gryterett med alt for mange ingredienser – det spriker for mye og smakene drukner i hverandre. Det er ingen direkte dårlig plate, men heller ikke inn på topp 5 fra Jethro Tull. En middels plate som oppnår middels salgstall – og middels kritikker også i sin samtid.

Og så: Hele albumet filmet i en 45-minutters TV-studio-produksjon. Dette kanskje som et plaster på såret for at man aldri kom til teaterscenen med Too Old. Jeg tror ikke denne innspillingen har vært tilgjengelig for salg, men det finnes på Youtube. Den spesielt interesserte tar derfor en tre kvarters pause nå – og skifter kanal.

http://www.youtube.com/watch?v=M9039Zha7s4

http://www.youtube.com/watch?v=pIa4SYJ34vw

I 1976 flytter den nygifte Ian Anderson ut av byen og inn i på en gård i Buckinghamshire. Hans første ekteskap hadde vart i fire år, og etter to år var han igjen med ring på fingeren i runde to – denne gang var det Shona Learoyd, fra plateselskapet Chrysalis' Promo-avdeling som ble hans utkårede.

Det var ikke bare Anderson som hadde flyttet ut av byen. Faktisk var samtlige bandmedlemmer bosatt i ganske rurale strøk når innspillingen av deres neste album, Songs from the Wood startet mot slutten av 1976. Om dette er forklaring god nok på albumets landlige folk-sound vites ikke – men helt ubetydelig og tilfeldig var det neppe.

Songs from the Wood er starten på noe som er oppsiktsvekkende og ganske morsomt med Jethro Tull. De klarer å vende tilbake med ikke bare et, men faktisk flere album som holder en meget høy musikalsk standard. Om man ser på et utvalg av deres samtidige – la oss ta for eksempel Yes, Genesis, Fairport Convention og Uriah Heep. Hvor mange av dere kan med hånden på hjertet si at disse bandene bare ble bedre og bedre utover på 70-tallet? Det gikk, om ikke rett i dass, så i alle fall nedover. La gå at både Yes og Genesis gikk inn i en transformasjon mot pop og fortsatt solgte bra – det ble i alle fall veldig blodfattig. Jethro Tull var på vei nedover samme bratte bakke, i mine ører slapp bremsene allerede ved lanseringen av A Passion Play i 1973.

Så klarer de å snu, og levere et kvalitetsprodukt fylt med bra låter og førsteklasses fremførelse. Bygd på et solid rock-fundament brekkes Songs from the Wood med svært tydelige impulser fra britisk folk og middelalder/renessansemusikk. Det er ganske progressivt, og det låter fint analogt og organisk, også i de mer pompøse og orkestrerte delene. David Palmer var nå et offisielt medlem av bandet, med piano, synthesizer og pipeorgel som våpen. Dette betyr at mer av det orkestrerte løses ved tangenter fremfor levende strykere.  I tillegg har John Glascock fått en bedre mix og er tydeligere i lydbildet, hør bare på markeringene i tittelkuttet. Det er ingen hemmelighet at jeg holder tospannet Glascock/Barlow for å være noe av den tøffeste rytmeseksjonen som noen sinne har spilt progressiv rock sammen. Dette hørte man lite av på Too Old, som hverken hadde låter, arrangementer eller lydkvalitet som kunne vise verden dette. På Songs from the Wood stemmer alt så mye bedre. Det er presist, tungt og tøft.

Ian Anderson har lagt fra seg noe av det jeg vil betegne som nesten slitsomme tonevandringer i vokalen. For all del, denne pitchingen opp og ned på skalaen er et av hans klare kjennemerker, men på War Child og Too Old synes jeg det tenderte mot ren irritasjon.  Det vokale angripes på en mye mer raffinert måte, hør igjen på åpningen av albumet. Det går opp og ned – men for en melodilinje – og trikset med flerstemt sang sitter som ei kule. Musikerne hopper og spretter inn og ut av lydbildet, men det henger sammen, alt fra Palmers seige strings og den lekne mandolinen, til det overstyrte orgelet som skyter heavy skyts synkront med bassen. Det er også morsomt å høre hvordan de leker med klang. Nesten knusktørre bass/trommespor, og mengder av klang på mandolinen og synthene. Joda, Robin Black får det til å henge sammen og låte bra!

Jack-in-the-green er et rent solostykke fra Anderson, hvor han leker med alle bandets instrumenter. Ikke så godt å si hvorfor, men låta er fenomenal, selv om bass og «trommer» mangler litt krutt og oppfinnsomhet. Cup of Wonder er lett og optimistisk, hele albumet oser av energi og livsglede, på tross av et elegant anstrøk av mystikk og et par mørkere hjørner. Bandet er sterkt til stede på arrangementssiden, og stemningen i studio er god. Selv en ganske streit up-tempo-låt som Cup byr på et knippe ganske progressive detaljer. Hunting Girl er et av de mørke og mystiske kuttene på albumet, som også oppfattes som ganske elektrisk med Martin Barres tunge phaser-gitar lekende i fullfrekvens stereo.

Jethro Tull hadde knapt nok gjort konserter i England de siste to-tre årene, og den erke-engelske Songs from the Wood ble et hyggelig gjensyn for nye og gamle britiske fans på konsertscenen, med bl.a tre utsolgte Hamersmith-konserter en helg i februar. Dagen før hadde de filmet et helt show i Hippodrome, og dette ble også vist på britisk TV. Konserten er særdeles severdig – og viser et band som er langt oppe i formtoppen. Hele konserten ligger på youtube - http://www.youtube.com/watch?v=IGRcx3PsIlY

Innledningsvis i del en av Jethro Tull-historien ramset jeg opp årene 1970, 1972, 1978 og 1992 som et slags tyngdepunkt i bandets karriere. 1978 er ca nå, og Jethro Tull følger opp Songs from the Wood med den lignende Heavy Horses. Litt tyngre og mørkere – men fortsatt tydelig inspirert av engelsk tradisjonsmusikk.  Mottagelsen av Heavy Horses var svært god blant fans, og det solgte bra. Den dag i dag holdes den som en favoritt blant mange Tull-fans. Bandet er på sitt tighteste noen sinne, men Ian Anderson har uttalt at albumet manglet overraskelsesmomentene, det ble gjentagende og forutsigbart – særlig på de lengre låtene. Og han har et poeng, tittelåten som eksempel kan kverne litt lenge med sine nesten 9 minutter. No Lullaby er minuttet kortere, og står seg likevel temmelig bra, som en av de aller tøffeste hardrockerne Tull har innspilt.

Anderson omtalte selv Heavy Horses som Songs from the Wood part II, og det er en helt naturlig oppfølger. Tekstene er riktig nok hakket mer jordnære med sine gjentagende temaer fra dyreriket. Åpningen av albumet med …And the Mouse Police never Sleeeps er noe av det fineste Tull har gjort, det er så ovenpå og avslappet i all sin elegante detaljrikdom, det viser et voksent band som kan leke i mange lag med progressiv folkrock. Acres Wild er veldig folk i instrumenteringen, og vokalen peker faktisk fremover mot første halvdel av 80-tallet. Daryll Way (fra Curved Air) gjester på fiolin, og legger låten tett inntil Fairport Convention og andre «ekte» folkrockband.

 

Den vakre Moths er igjen i toppsjikt av Tull-perler, en av mange halvakustiske låter som ikke går i kategorien hits, men som fansverden over har trykket til sitt bryst. Journeyman er et av de mer anonyme sporene – som også peker fremover mot 80-tallet, det er faktisk ganske interessant å høre en del ting fra det mindre kjente materialet på Heavy Horses, og hvordan dette tas opp igjen i album som A, Broadsword and the Beast og helt opp til Rock Island og Catfish Rising! I Journeyman er Andersons stemme mer rusten enn på de fleste andre kuttene. Spooky….

Heavy Horses er bandets ellevte studioalbum, og rangeres i min verden som nr 6 kvalitetsmessig, etter Stand Up, Benefit, Aqualung, Thick As A Brick og Songs from the Wood i kronologisk, ikke kvalitetsmessig vurdering. Det er også bandets siste studioplate jeg ville gitt karakter 8 eller bedre.

Jethro Tull markerer sitt 10-årsjubileum i 1978 med sitt første livealbum, den majestetiske Bursting Out. Dette var mitt første møte med Jethro Tull, kjøpt litt tilfeldig en gang på 80-tallet, mens jeg fortsatt var tidlig i tenårene og rock var stor og upløyd mark. Jeg husker at det var tungt i dobbel forstand. Det var en stemningsfull plate, litt dyster, musikalsk ganske heavy. Den var også ganske sær, noe som gjorde at det tok lang tid før jeg ble skikkelig fortrolig med den. Dette var så tidlig i min musikalske oppdagelsesferd at selv 70-tallsplatene til Alice Cooper og Mott The Hoople ble oppfattet som noe spesielle. Det låt jo annerledes i både lyd og komposisjoner enn Iron Maiden, Kiss, Judas Priest og Twisted Sister som så langt hadde vært 13-åringens faste musikalske følge.

Jeg har alltid syntes Bursting Out har formidlet ganske mørke og mystiske stemninger fra scenen, men ikke uten en underliggende, lun varme. Jethro Tull blander skjemt og alvor, og fortsatt er det mest av førstnevnte.

Jethro Tull spilte aldri tettere og bedre enn på Heavy Horses-turneen. Man kan nok si at de både i 70 (Benefit) og 72 (TAAB) ga spektakulære og særdeles bra show – men 1978 står som selve høydepunktet. Rytmeseksjonen er preget av det svært presise og kontante samspillet mellom Barriemore Barlow og John Glascock, som absolutt tilhører noe av det mest rytmiske to-spannet vi har hatt i denne type musikk. Mens tidligere konstellasjoner med Bunker/Cornick og Bunker/Hammond-Hammond har hatt dype røtter i jazz/blues/hardrock, beveger bandets grunnfjell seg fra det groovy og svingende over i det bombastiske, voldsomme og likefullt svært dynamiske. En spennende utvikling!

John Evan hadde allerede i mange år vært bandets faste på keyboards, og i 1978 hadde han selskap av klassisk skolerte David Palmer på tangenter. Mens Evan trakterer de typiske rock-tangentene som Hammond (mye heftig her), Moog og Piano, har Palmer mye jobbing på strings, ulike synth'er og sitt portable pipe-orgel. Duoen Evan/Palmer bidrar dermed til en instrumentering som både ivaretar det kjente rock/prog-soundet til bandet, samt tilfører nye kompositoriske detaljer. Bandet har også litt ekstra på perkusjonssiden, og xylofon og marimaba dukker opp når man minst venter det.

Både Ian Anderson og Martin Barre må også vurderes til å ha vært helt på høyden. Anderson synger svært bra, og fløytespillet levner liten tvil om hvem som eier tverrfløyta i rockens utrolige univers. Barre spiller som en aldri så liten gitargud, har flere heftige gitarsoloer (er jo ikke videre kjent som en sologitarist), og har en heavy, utsøkt gitarlyd gjennom hele albumet. Nydelig!

Bursting Out er et ganske rocka album, og en super innføring til Jethro Tull om du kommer inn gjennom metall-døra. Åpningen med live-versjonen av No Lullaby er noe av det mest heavy Tull har festet til vinyl, og de følger opp med en tung Sweet Dream i samme løypa. Tunge gitar og tungt komp dominerer, før det roes ned med en mer akustisk, dempet avdeling. Stemningen er godt bevart selv om det hele roes ned. Den gamle Tull-klassikeren A New Day Yesterday åpner side 2, og inneholder en fantastisk solo-oppvisning på fløyte (herunder en annen Tull/Bach-klassiker), og har også av meg blitt en favoritt når nye personer skal introduseres til Jethro Tulls fantastiske musikk.

Påfølgende Songs from the Wood og Thick As A Brick rister i grunnvollene, det er tungt, tett og klassisk Rock'n'Roll for viderekommende. Selvsagt får du også med klassikerne Cross-eyed Mary, Aqualung og Locomotive Breath.

John Glascock blir alvorlig syk under den engelske delen av turneen, og blir innlagt på sykehus med hjertefeil. Som erstatter kommer Tony Williams, igjen en gammel kamerat fra Blackpool og John Evan-gjengen, senere med i Stealers Wheel og etablert session-musiker. Under USA-turneen spiller Williams flere konserter med Tull, som under den direktesendte konserten fra Madison Square Garden – som var den første direktesendte TV-konsert fra USA til Europa! Hele denne konserten finnes på DVD – og bør absolutt kjøpes! Det er et skår i gleden at John Glascock ikke selv deltar, men Williams gjør en fantastisk jobb som stand-in. Jethro Tull ble aldri særlig bedre enn dette på scenen!

I 1979 starter innspillingen av bandet tolvte studioalbum, og det tredje i den rurale folk-trilogien. Resultatet forelå i butikkene i november 1979, med tittelen Stormwatch. Dette er på alle måter en streitere (og jeg er fristet til å si noer mer innholdsløs) enn de to foregående. Stormwatch har mangler på de flere områder, og fremstår i dag som en relativt kjedelig utgivelse sammenlignet med de to foregående. Som ved Minstrel In The Gallery (1975) er det også denne gangen låtene, og delvis arrangementene, som redder albumet i land. Ian Andersons tekster er kalde og kjølige – som coveret – der pennen denne gangen sirkler rundt temaet natur og miljøvern.

 

Høsten 1979 minner likevel mye om 1975. Bandet er ukomfortable og slitne. John Glascock er ute, kun tre låter på Stormwatch har hans medvirkning. Barlow er grinete, og ser at Ian Andersons lederstil er i ferd med å drenere det meste av positiv energi. Barriemore Barlow har allerede gjort avtale med John Glascock om å starte et eget band, riktignok før bassistens alvorlige hjerteproblem ble oppdaget. John Evan er tilbake på flaska, og sliter med depresjoner. Der har du ca bandet – og slik låter det også. Uinspirert, usikkert og uten en felles tro på det de driver med.

Jeg er på nippet til å si at dette så langt er Tulls svakeste album - men klarer ikke helt å bestemme meg. Det er en del ting her som er veldig bra. A-siden har både melodilinjer og instrumentale partier som funker fint, og det meste av låtmateriale er i øvre middelsjikt. B-sidens Something’s on the Move låter småtøft og ganske friskt – ikke alt for langt fra Heavy Horses-materialet, og innehar mye tøft fløytespill. Old Ghosts er ganske stillestående rillefyll – i skarp kontrast til den relativt forsiktige Dun Ringill, som igjen er en akustisk vinner fra Tull. Nest siste - The Flying Dutchman er en tøff og solid låt som fint følger arven fra de to foregående albumene. Det er også eneste spor på albumet hvor vi virkelig hører John Glascck i kjent utfoldelse (De to andre, Orion og Elegy er anonyme i forhold).

David Pegg, bassisten fra Fairport Convention ble hentet inn som ny live-bassist. Ian Anderson spilte selv inn bassen på platas øvrige 7 spor. Det nye materialet fungerte bra live, og sikre kilder vil ha det til at Stormwatch-låtene live fikk den tyngden og gløden den manglet på plate.

I november 1979 dør John Glascock av hjertestans, 28 år gammel. Jethro Tull fullfører den oppsatte turneen, men bandet slår dype sprekker. Dette, og selvsagt mere til, kan du lese om i fjerde og siste del.

 

Too Old To Rock’n’Roll – Too Young To Die (Chrysalis 1976) 7/10
 Blå/Hvit label. Utbrettcover. De fleste utgaver ligger i sjiktet rundt hundrelappen, kanskje opp til 150 for en pen engelsk.

Songs from the Wood (Chrysalis 1977) 10/10
Blå/Hvit label. Originalt innercover med tekster. De fleste utgaver ligger i sjiktet rundt hundrelappen, kanskje opp til 150 for en pen engelsk.

Heavy Horses Wood (Chrysalis 1978) 9/10
Blå/Hvit label. Originalt innercover med tekster. De fleste utgaver ligger i sjiktet rundt hundrelappen, kanskje opp til 150 for en pen engelsk.

Bursting Out (Chrysalis 1978) 10/10
Blå hvite label. Utbrettcover og 2X originale innercover. Pris 150-200 kr

Stormwatch (Chrysalis 1979) 7/10
Blå/Hvit label. Originalt innercover med tekster. De fleste utgaver ligger i sjiktet rundt hundrelappen, kanskje opp til 150 for en pen engelsk.

 

'