Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Ringen er sluttet

 

Tekst/Foto: Morten O. Reiten

 

Husker du hvor det hele begynte? Husker du din første LP? Mitt første album var ikke på LP, men på Kassett. Sammen med en skinnende hvit Sanyo Walkman fikk jeg velge ut to kassetter på handletur sammen med mine foreldre. Det var sommer, året var 1987, og jeg hadde nylig fylt 12 år. Jeg kunne ingenting om musikk, men tok vel hintet om at det var på tide å ekspandere ut av bunken med Knutsen og Ludvigsen-kassetter.

 

Hva skulle man så velge, der man sto ved baljene på gamle Elektron Radio i Sunndal Butikksenter, og skulle få ikke bare en, men to kassetter. For å ta det siste først. Kassett nr to var det nylig utgitte soundtracket til den heller middelmådige ”Who’s that girl” av og med Madonna. Dette kunne blitt skjebnesvangert, jeg kunne blitt en korthåret pop-faen som utviklet en interesse for kommersiell popmusikk. Vel, jeg hadde vært i faresonen en gang tidligere, da jeg (mest på grunn av Stimorol-vedleggene) kjøpte et nummer av pop-bladet Topp. Jeg husker at pastellfarger og bilder av band som Creation, Spandau Ballet og Herreys ikke gjorde nevneverdig inntrykk, men at tyggisen smakte godt. Jeg var rett og slett ikke mottakelig for listepop.

 

Tilbake til kassettvalget. Det eneste jeg dro kjensel på i platebutikken, var You Can’t Stop Rock’n’Roll med Twisted Sister. En kamerat i klassen hadde fortalt om bandet, at de var tøffe, og spilte tøff musikk. Det fikk være grunn god nok, så fikk det på en måte bli et oppgjør Madonna og Twisted Sister seg i mellom. Gudene skal vite at jeg er glad i dag for at det var de langhårede gærningene fra New York som fikk bruke opp flest batterisett den sommeren.

 

Sommeren gikk, og jeg kunne kassetten utenat. Tilbake på skolen i august var jeg klar for mer Rock’n’Roll, og dette siste året på barneskolen eksploderte min musikkinteresse fullstendig. Jeg oppdaget Kiss og Iron Maiden, og lommepengene gikk til kjøp av Metal Hammer og Okej hvor man kunne lese om og se bilder av tøffe heavyrockere fra England og USA. Det ble WASP, Mötley Crue, AC/DC og Judas Priest. Til Jul oppdaget jeg Alice Cooper som var aktuell med Raise Your Fist and Yell, en kjærlighet som fortsatt vedvarer. Vinteren ble brukt til videre fordypning, hvor både Kinks, Black Sabbath og Deep Purple ble tatt inn i varmen. Når våren kom var håret kledelig langt i nakken, og jeg sluttet i skolekorpset for å lære å spille elektrisk gitar.

 

Twisted Sister gikk i oppløsning før jul i 87, og forsvant naturlig nok fra musikkbladene. Min interesse for bandet var også forbigående, etter som Kiss, Iron Maiden og Alice Cooper, i nevnte rekkefølge, hadde blendet meg fullstendig. Twisted Sister-samlingen ble heller ikke utvidet utover den ene kassetten før mange år senere. Først midt på 90-tallet finner jeg de fire første LP-ene på opphørssalg til 19 kroner stykket. Siden har de vært med på 5-6 flyttelass, og høy nostalgifaktor har reddet de fra stadige oppryddinger og kvalitetssikringer av egen platesamling. Dog har ingen av de fire platene vært spilt, noensinne… Før nå.

 

Lillehammer 2008: Twisted Sister er Headlinere på den nystartede Metal Rock Fest. Det er 25 år siden bandet ga ut You Cant Stop Rock’n’Roll, 22 år siden sist de sist besøkte Norge, og 21 år siden de ble min første store Rock’n’Roll-opplevelse. Man blir eldre, og selv gamle rockere føler at de kan ha vokst i fra sin første store kjærlighet. Så også med meg og Twisted Sister. Jeg dropper å kjøpe billett, da festivalen byr på lite annet som står på min Rock-meny. Slik er det bare…

 

Så tar det hele en uventet vending. Twisted Sister kommer til Lillehammer noen dager før festivalen for å feriere. Dette er avisstoff, og godt kjent, uten at det gjør voldsomt inntrykk på meg. Selv ikke når Jay Jay French og Mark Mendoza kommer inn i butikken vår for å få teknisk hjelp med sitt digitale kamera, tar det helt av. Vel, morsomt å ha småpratet og ytt god service til gamle helter, men dog. Jeg har vokst i fra den verste heltedyrkelsen og klarer vel stort sett å holde meg profesjonell og nøktern, selv blant aldrende heavyrockere.

 

Så har det seg slik at Jay Jay de nærmeste dagene blir nærmest som en stamkunde å regne. Vi har en god tone, og på et tidspunkt kommenterer han entusiastisk min MC5-skjorte. Deretter går praten over til band, festival og musikk, som ender med at French insisterer på å sette undertegnede og en kollega på gjesteliste. Morsomt! En uforpliktende gratiskonsert med internasjonalt kjent heavyband kan umulig bli feil…

 

 

Hva kunne man egentlig forvente av Twisted Sister? De fleste husker den ompa-ompa-aktige mega-hit’en We’re Not Gonna Take It, og en smakløst sminket Dee Snider med like smakløse rosa filler knyttet i klærne og et usedvanlig stort hår. Jeg hadde ikke hørt bandet på nærmere 20 år, hele min musikkinteresse har vært utviklet etter at Twisted Sister havnet nederst i skuffen på slutten av 80-tallet. Forventningene var ikke veldig store, men jeg håpet at det skulle bli gøy.

 

 

Twisted Sister anno 2008 viser seg å være en stor overraskelse. For det første låter det bra, ganske sikkert like bra som på 80-tallet. Det er tett, tøft og faktisk litt imponerende. For på tross av en teatralsk påkledning som er over the top, og på tross av et ”billig” image, så kan ingen ta i fra de låtmaterialet. You Cant Stop Rock’n’Roll-albumet ble nærmest spilt i sin helhet, og det meste fra Stay Hungry var også med. Her aner vi en likhet med Kiss, som på samme måte har tidlige album breddfull med klassiske låter, tettere enn noe moderne band kan drømme om å plassere eventuelle perler nå til dags.

 

Føler du nostalgien kommer krypende, finn frem de gamle skivene og la deg rive med! Jeg har hatt en Twisted Sister-uke nå, hvor de gamle skivene har blitt spilt om og om igjen. Det har vært kjempegøy! Har du ikke platene, men er nysgjerrig på bandet, les min anbefaling av to klassiske Twisted Sister-album nederst på siden

 

 

 

Undertegnede koser seg på konsert med Twisted Sister!

 

 

 

 

 

Som et lite PS må legges til at Metal-festivalen på Lillehammer virket temmelig allright. Selv om jeg ikke er noe utpreget metall-hode, så jeg at programmet var spennende og bredt sammensatt. Festivalområdet var flott, men vi satser på at byggeplassen er borte til neste år, og at mer lys er på plass. Selv om mange tydeligvis satte pris på svart og mørkt, må det da være grenser :-) Folk så ut til trives, og spennende med alle salgsbodene! Lenge siden jeg har sett så mye Iron Maiden-vinyl på et sted...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TWISTED SISTER - ANBEFALTE ALBUM

 

You Cant Stop Rock'n'Roll ( 1983 ) 9/10

 

Om vi skulle oppsummere 80-tallets heavyrock, og kanskje tilogmed kåre de beste skivene, ville You Can't Stop Rock'n'Roll kommet med blant de 20 beste. Platas overraskende trumfkort er at den låter så klassisk, og på ingen måte pinlig. Ganske overraskende å skulle si dette, men dette er det første som slår meg etter første gjenhør på omlag 20 år. Deretter forundrer det meg at den er fordømt jevn, jevnt bra! Åpningskuttet The Kids Are Back er fengende som fy, en skikkelig power-rocker. Gitarriffet i Like a Knife in the Back er like genialt som det er enkelt, klassisk, langhåret Rock'n'Roll. Legg til en drivende vokallinje i verset, og et av datidens tøffeste refreng, og du har en metall-klassiker av dimensjoner. Ride to Live, Live to Ride låner drivet fra 70-tallets Uriah Heep, kombinert med et stadionrockrefreng av beste sort. Farlig fengende! We're Gonna Make It gjorde det mulig for Beastie Boys å stjæle et fett riff til en av sine største hits, og låten er en av mine personlige TS-favoritter. Albumet avsluttes med den massive tittellåten, dette er 25 år gammelt gull, som egner seg til alle anledninger hvor klassisk Rock'n'Roll står i fare for å bli spilt på høyt volum.

 

 

 

 

 

 

Stay Hungry ( 1984 ) 8/10

 

Tidvis et steg i retning den flauere og blautere puddelrocken, men fortsatt med mye tøft ombord. Faktisk er kontrastene ganske store, for bandet sliper knivene og byr på flere av sine absolutt råeste låter på Stay Hungry. Tittelkuttet er ganske så tøff, men jeg kan styre meg for We're not gonna take it. Akkurat i det jeg lurer på om Stay Hungry er noe i nærheten av forrige album, sparker de i gang Burn in Hell, som er bandets absolutt største øyeblikk, en voldsom sak som ikke bare har baller, men svære, hårete rockeballer! Oioioi hvor tøft det låter! Deretter følges det opp med den omtrent like seige Captain Howdy, som også er en liten genistrek. Joda, dette låter slik bare god rock kan låte! Captain Howdy kunne glidd rett inn på Smugglers-albumet til norske WE, så seigt, fett og atmosfærisk låter det faktisk. I wanna Rock åpner B-siden, nok en monsterhit på 80-tallet, og en klassiker for ettertiden. I The Price får vi en pompøs ballade, som funker helt greit. The Beast er nok en seig tungrocker av ypperste kvalitet, som klart hadde fått plass på iPoden min, om jeg drev med denslags.. Avslutningslåten S.M.F er en live-favoritt som også funker fett på plate. Mange rangerer dette som det mest klassiske av Twisted sisters 5 studioalbum fra 80-tallet.

 

 

 

 

 

 

 

'