Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling: Vårsøg - Vårsøg (1977) 9/10


Noen vil kanskje mene at Nordmørsgruppa Vårsøg befinner seg i utkanten av hva rock-publikumet har interesse av. Like fullt må vi innse at både bandet og deres debutalbum har levd et godt liv side om side med både tyngre og skarpere utgivelser hos mange samlere og rock-interesserte de siste 35 år.

 I platebunken: Morten O. Reiten

 

 

Selv er jeg født og oppvokst i distriktet hvor Sommero & Co var det heteste norske platenavnet på slutten av 70-tallet. Dermed er det innslag av nostalgi og tilhørighet som spiller inn i min egen subjektive vurdering av både bandet og deres to studioalbum, selv om jeg er for ung til å huske bandets aktive periode. I dag skal det handle om den første skiva, utgitt av Arctic Records i 1977.

Vårsøg er en sammensatt, vakker og ganske nøktern plate. Den rommer hele 16 kutt, hvor tre av de er på under et minutt! Åpningskuttet med navn som både bandet og plata trenger ingen nærmere presentasjon. Musikken er bandleder Henning Sommeros verk, mens teksten er skrevet av Surnadals store dikter Hans Hyldbakk (1898-2001). Dikterhøvdingen som var aktiv skrivende gjennom det meste av 1900-tallet har forfattet Vårsøg på temmelig bred dialekt, og selv som «innfødt» er det flere ord og vendinger som må høres om og om igjen for å få tak på den fulle betydningen. Musikalsk er det lett og vakkert, nesten taffeljazz med bassist Knut Blekkens småmuntre bassgang og tilløp til nesten ironisk lette kantslag fra trommis Johnny Gausemel. Sikre kilder vil nemlig ha det til at Gausemel-brødrene snurret plater med vesentlig mer heavy og progressivt tilsnitt hjemme…

Det er en dempet og melankolsk stemning i åpningen. Coveret krediterer kun Vårsøg-trioen, men både kor, blåsere og strykere er medvirkende på plata. Sjefen sjøl, Henning Sommero veksler mellom Piano og Hammondorgel, i tillegg til å stå for det vokale, som ligger langt fremme i lydbildet. Den instrumentale Bruramarsj kan minne om Merit Hemingson, da vi snakker instrumental folkemusikk med orgel som det ledende instrument. Bassen er hørbar men diskret, trommene fortsatt særdeles forsiktige. Litt tverrfløyte får man tidsriktig plass til også. Det låter fint, og det er en elegant snert over Sommeros behandling av orgelet som setter prikken over i’en.

I Storstangvikgjellingen beveger vi oss fortsatt i inne i folkemusikkland, men vi får også denne interessante vårsøg-stilen, som henter fra jazz, pop og visesang uten at man helt kan navngi det de egentlig driver med. Hadde trommene vært tyngre, ville også rock-begrepet kunne hentes inn. I den pastorale Brudlaupsvise ligger både fløyte, bass og orgel som et tungt, mørkt og mollstemt svøp over låten, mens trommene fortsatt låter som de er innspilt i te-salongen.

Derfor er det ekstra hyggelig å høre at det løser seg opp i Klavakongens Marsj, her får trommene lov til å leke litt. Her får Knut Blekken til og med hente frem el-gitaren! Ikke med fuzz vel og merke, men det låter fint i god 70-talls folkrocktradisjon. Morsomt call&response-parti mellom gitar og fløyte også.

Ein Under Altet er silkemyk og «voksen», langt utenfor noe pop-begrep. Ka Ska Æ Gjerra påminner om amatørteater og lokale supporter-kassetter, og er det kuttet som har tålt tidens tann dårligst om vi legger eventuell lokalpatriotisme til sides. Tjeka Tjeka på kalveknok er en obskur folk-sak med høyt smile-potensiale, en morsom avslutning på side 1.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med hele Vårsøg-prosjektet er at 3 unge menn i starten av 20-årene er såpass dristige i valg av både tekster og musikk. Det er et tidløst preg over noe, et voksent og nestent gammelmodig drag over andre deler. Det er bonderoamtikk og bondedramatikk, sort humor, lengsel og håp.

Neddå Moå er et av albumets sterkeste kutt, en melodi som er både vakker og tøff, og en hverdagslig tekst om slit og motgang som også kan leses i lag på lag, igjen forfattet av Hyldbakk. Dette er Vårsøg på sitt aller sterkeste, og om man fortsatt ikke kan sjangerfeste det, kan man i alle fall si at lite annet av norsk populærmusikk fra 1977 oppleves som like betydningsfullt for den som også lytter med hodet.

Fram Kom Ein Skreddar er albumets mest rocka. Her er både rock-orgel og Jethro Tull-inspirert fløyte, i en temmelig tøff låt, med et humoristisk drag.  Gravøl E Merradala er en underfundig og beksvart fantasi fra Hyldbakks hånd. De er trygge til Jul i Sauda er Våsøgs forsøk på å delta i samfunnsdebatten, og det er tidstypisk så det holder. Ikke helt ulikt Svenske Nationalteatern, men med noe mindre brodd og kanskje også troverdighet enn hva de svenske asfaltrockerne spyttet ut på samme tid.

Vårsøgs debutalbum er den type album mange musikere ville ønsket å avslutte sin karriere med. Det viser refleksjon og voksenhet, men også mot og lekelyst. Mest av alt synes jeg albumet oser av takknemmelighet. Til bygda, naturen og kulturarven. Det skal mot til å fronte dette på en reflektert måte i sin platedebut når man knapt har fylt femogtjue.

Første desember kommer albumet for første gang på CD. Dette er på høy tid, selv om vi selvsagt slår et slag for den originale vinylutgaven. I forbindelse med nyheten om CD-utgaven har det vært sagt at originalvinylen er et ettertraktet samlerobjekt. Jeg  vil påpeke at dette kan tolkes på flere måter, og vil legge til at Vårsøg pr i dag IKKE er et dyrt samlerobjekt. «Gjengs» pris har de siste 15 årene vært på +/- 150 kroner for et strøkent eksemplar. Dette gjelder også deres andre album «Sola E Komma», som holder samme høye musikalske kvalitet.  

 

 

 

'