Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Tyngdekraftens mestere – En kikk inn i Van Der Graaf Generators univers

Jeg har lenge hatt lyst til å lage en liten innføring til Van Der Graaf Generator til de av dere som ikke kjenner bandet. Jeg har skrevet, lyttet til et par låter eller kanskje en hel plateside, sett noen gamle konsertklipp, tenkt og vurdert. Van Der Graaf Generator er ingen enkel frukt og fordøye. Det er intenst og mørkt, kompromissløst og altoppslukende. Bandet forlanger hundre prosent tilstedeværelse hos sitt publikum. Like sterkt som Van Der Graaf Generator er anerkjent av seriøse musikkelskere, blir de også glemt eller neglisjert av de strømlinjeformede og kommersielle kreftene som ofte er satt til å forvalte rock-historien.  La oss derfor se litt nærmere på fenomenet VDGG.

So you live in the bottom of the sea,
and you kill all that come near you,
but you are very lonely,
because all of the other fish fear you

(Fra Killer, 1970)

Under ledelse av den uttrykksfulle og mørkt poetiske vokalisten Peter Hammill har de skapt et helt unikt lydbilde og musikalsk univers. Fra skuffene merket med jazz, klassisk og til og med atonal samtidsmusikk henter de stadig inn elementer som brekker opp rock-sjangeren. De har noen klare likhetstrekk med King Crimson, men der stopper også mange av referansene til den ”klassiske” britiske progrocken som bandet ofte har vært knyttet til. Jeg kan riktignok akseptere en viss likhet med tidlig Genesis når Van Der Graaf Generator er på sitt ”vakreste” og mest storslåtte, men ofte befinner de seg helt på sidelinjen av hva et rock-publikum er skapt for å tåle. Mange har ment at tysk-rockere som Can og Neu! har utfordret sine lyttere med ulyder og elektro-generert støy, men dette fremstår som lett dansbare grooves sammenlignet med mye av det du opplever gjennom en LP med VDDG.

Bandets historie strekker seg tilbake til slutten av 60-tallet, og første LP kom i 1969. Debutalbumet The Aerosol Grey Machine er en liten godbit som er overraskende lett å like i all sin upolerte sjarm. Peter Hammills tekster veksler fra det underfundige til det desperate og bekmørke. Bandet er et bakteppe for vokalen, med akustisk gitar, piano, fløyte, bass og trommer som de sentrale instrumentene. Keyboardist Hugh Banton og trommeslager Guy Evans er allerede på plass i besetningen, men klart mer dempet enn på de neste utgivelser, og en hel del mer melodiøst sett under ett. På baksiden av coveret blir vi fortalt at bandet allerede har vært oppløst en gang (juni 1969), men samlet seg i slutten av juli igjen for å spille inn Aerosol. Utgitt på Mercury, og bandets eneste på dette selskapet. 70-tallsutgivelsene finner vi på Charisma, hvor også Genesis holdt hus.

Oppfølgeren The Least We Can Do Is Wave To Each Other fra 1970 drar i en mørkere og tyngre retning, formelen faller på plass. La tittelen i seg selv være en indikasjon på at dette ikke fester seg første gangen. Allerede på åpningskuttet Darkness (11/11) får vi en klar indikasjon på hva som senere skulle hefte ved bandets omdømme. Sax-fantomet David Jackson er nytt tilskudd siden debuten, og hans distinkte og rå spill skulle prege bandets lydbilde på alle essensielle utgivelser på 70-tallet. Veldig ofte observert med to saksofoner i munnen samtidig, et triks den flotte jazz-artisten Roland Kirk var velkjent for alleree tidlig på 60-tallet. David Jackson eksperimenterte på samme måte som keyboardist Hugh Banton med elektroniske effekter, og både ekko, fuzz og Wah-Wah inngikk i Jacksons standardoppsett. Jackson var lenge observert med en King Octavoice i beltet, som sikret tilgang på et større toneomfang, og denne boksen styrte han ved hjelp av albuen. Vokalist Peter Hammill krydrer bandets lydbilde med piano og gitar, men det er den dramatiske, særegne stemmen er hans aller fremste våpen. Selvsagt i kombinasjon med tekstene som alltid vil være vesentlig hos Van Der Graaf Generator.

På sitt mest infernalske trekker Van Der Graaf Generator for alle gardinene og pumper ut jazz-lignende kaskader drevet fremover av hylende Hammond og forvrengt Saksofon. Av og til letter det mentale skylaget og det musikalske uværet avtar. Bandet spiller på utstrakt bruk av dynamikk, og man når både topp og bunn flere ganger i løpet av albumet. Et kutt som Refugees viser den tonale kontrollen og sterke klassisk påvirkning i forsiktig orkestrering med fløyte og orgel.

Van Der Graaf Generator skapte et helt eget uttrykk, som er minst like særegent som det vi kjenner fra for eksempel King Crimson. Mens KC hadde Robert Fripps gitar som det absolutte samlingspunkt, er VDGG nesten helt fritt for gitarinnhold. Fra tid til annen har vokalist Peter Hammill plukket opp seksstrengeren, men dog bare i begrenset omfang. Robert Fripp har medvirket på noen av Van Der Graaf Generators studioinnspillinger, men også dette i beskjeden grad. Essensen i bandet har alltid vært Hugh Bantons storslåtte og massive orgelspill, og David Jacksons elektrifiserte og voldsomme saksofon. Fullfør line-up’en med Guy Evans lekne, jazzinspirerte trommespill og Peter Hammills kraftige, dramatiske og såre stemme, og formelen er komplett.

Bandets neste to utgivelser H To He, Who Am The Only One (1970) og Pawn Hearts (1971) finspisser bandets unike sound. En låt som Killer viser veldig godt de King Crimson-aktige riff/passasje-temaene, og Peter Hammills godt integrerte men likevel dramatiske vokal. Låtene på disse tre klassikerne fra 70/71 er nesten uten unntak lange, fra 6 til over 20 minutter. Dette bidrar til å gjøre stoffet tungt. Likevel er det så mye å gripe fatt i, slik som på den sidelange Plague of Lighthouse Keepers fra Pawn Hearts. Et lite band som spiller såpass intenst og dramatisk som VDGG må også ha hatt et ganske spesielt forhold til hverandre. Forståelsen for hva hvert enkelt medlem er i stand til å drive frem av lydmessige virkemidler må ha vært stor, og særlig Peter Hammills rolle som det melodiøse midtpunkt og lyriske forsvarer har til tider vært utsatt for de massive soniske angrepene. Det er likevel ingen grunn til å tro at Hammill har følt seg overkjørt av de andre, heller tvert i mot. Mange live-kutt viser åpenhjertig glede og engasjement hos vokalisten når de tre andre raser som verst.

Noen pauser måtte de likevel ha fra hverandre. Etter bandets fjerde utgivelse legger de opp, og Peter Hammill konsentrerer seg om solokarrieren (som ikke skal omtales her, men den er MASSIV, med ca 30 utgivelser fra 1971 til 2009). I 1975 samlet Van Der Graaf Generator seg igjen, og leverte imponerende 3 album på et år. Særlig de to første (Godbluff og Still Life) holder et høyt nivå og er regnet for klassikere i VDGG-katalogen. World Record fra 1976 er nok litt svakere, men hører helt naturlig sammen med de fem foregående. Det er fortsatt klassisk Van Der Graaf Generator med alle lyder vi både elsker og frykter. Midt 70-tallsplatene skiller seg likevel fra de tidligere utgivelsene at de er noe strammere og mer melodiøse i formen. Milevis fra noe et pop-band ville gjort, men bandet har vokst og justert litt på måten å tenke musikk på. World Record er kanskje den råeste av de tre, som går tilbake til de tidlige utgivelsenes mørkeste øyeblikk.

Searching for diamonds in a sulphur mine,
leaning on props that are rotten,
hoping for anything, looking for a sign
that I am not forgotten.

(My Room/Waiting for Wonderland, 1976)

Jeg setter både Godbluff og Still Life svært høyt i VDGG-katalogen. Det er et tett og samspilt band som tør å fronte låt-formatet også, og la melodiøsitet fungere som et virkemiddel over tid. Peter Hammills tekster er fortsatt like mørke som natten er lang og graven er dyp. I stadig større grad tryller de frem magiske øyeblikk, som er både såre og vakre. Lydbildet er som før ganske innestengt og komprimert, og en klam hånd av desperasjon holder deg alltid i hånda når du reiser med Van Der Graaf Generator. Undercover Man fra Godbluff er et godt eksempel på hvordan bandet låt i 1975, og My Room (Waiting for Wonderland) fra året etter, er en av de sterkeste sangene jeg har hørt fra noe britisk band noen gang.

Etter World Record forlater både Jackson og Banton bandet. Van Der Graaf Generator kutter Generator fra bandnavnet, og på The Quiet Zone/The Pleasure Dome returnerer bandes originale bassist Nic Porter, som forsvant under innspillingen av H to He i 1970. Hugh Banton overtok deretter bassrollen med sitt Hammondorgel, og en direkte erstatning for Porter var derfor ikke påkrevd. Fiolinist Graham Smith ble med som fjerdemann i Van Der Graaf anno 1977, og Quiet Zone ble utgitt i september dette året. Bandet stiller med et enklere lydbilde, hvor vokal og faktisk trommene er de sentrale instrumentene. Låtene er kortere, mindre ambisiøse og mer i tråd med datidens lydbildeidealer. Det låter ganske friskt, og det låter tidsriktig som mørk poprock anno 1977. Ingen viktig utgivelse i rock-historien, men heller ikke et bomkjøp om du skulle komme over albumet til en vettug pris. I januar 1978 slapp bandet sitt til første live-album, den doble Vital. Her er David Jackson tilbake på sax, og Charles Dickie medvirker på Cello. Albumet er nok først og fremst interessant for de som kjenner bandet noenlunde, da det inneholder en rekke interessante variasjoner over gamle klassikere. Vital har et rimelig godt rykte på seg blant bandets svorne tilhengere, og viser et intenst band på tampen av sin karriere. Det er ofte sagt at bandet følte de manglet støtte og support fra plateselskapet, og at deres manglende iver var en direkte årsak til at bandet nok en gang valgte å gå fra hverandre. Sett fra Charismas ståsted skjønner jeg også at de kanskje synes 3 LP’er med Van Der Graaf Generator på 12 måneder kan være litt i overkant spenstig. Selv om bandet hadde en trofast tilhengerskare, og både konserter og utgivelser har vært en relativt etterspurt vare, var det fortsatt ikke snakk om musikk til massene.

Vel, helt slutt var det altså ikke. I 2005 ble den klassiske besetningen samlet for nok en reunion.  Gutta har vært i studio, og albumene Present (2005) og Trisector (2008) vitner om et band som fortsatt har mye på hjertet, og evne til å formidle med gammel storhet inntakt. David Jackson forlot VDGG i 2006, og bandet har siden den gang fortsatt som en trio. Vår Amsterdam-korrespondent Jon Peder meldte følgende fra bandets etter hvert så legendariske Paradiso-konsert i 2007: ”Å stå der og se og høre på at en trio får ut denne vanvittige lyden er totalt uvirkelig. Det veksler hele veien fra tordenstormer med apokalyptisk styrke til de vareste og skjøreste øyeblikk. I de stilleste partiene snur mange publikummere seg og hysjer irritert når plastikkglass mistes i gulvet bakerst i salen.”

Med dette som en kort innføring, håper jeg du har lyst til å fortsette på egenhånd. Van Der Graaf Generator har mye å by, bare gi det litt tid og ikke gap over for mye. Nyt i små doser og lev deg inn i musikkens magiske verden.

Albumene fra 2005 og 2008 finnes dessverre ikke på vinyl. Av de tidligere utgivelsene finnes i alle fall debuten som amerikansk RE. De originale skivene er ikke alt for enkle å oppdrive, men den som leter skal finne. Regn med 150-200 kroner for et strøkent eksemplar av midt 70-tallsplatene. For de tidligere må du nok opp til det doble for en engelsk pressing i god stand.

 

'