Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Vinyl 2009: Av respekt til entusiastene eller kommersiell hype?

Av Morten O. Reiten

Den siste uken har jeg tenkt mye rundt hva slags tilbud vi vinylelskere faktisk har i 2009. Nye plater lanseres i LP-format over en lav sko, og RE-utgivelser av så vel klassikere som glemte privatpressinger flommer inn over markedet. Jeg våger påstanden om at de siste 20 årene har utvalget av vinyl aldri vært større enn akkurat nå. I en tid hvor det å drive platebutikk omtrent er sett på som VHS-utleie, finnes det faktisk flere større butikker som i all hovedsak lever av å ha spesialisert seg på LP-formatet. Det arrangeres hyppige platemesser rundt om i landet, og butikker for brukte plater finnes i de fleste større norske byer. På finn.no ligger det daglig annonser fra folk som ønsker å kjøpe eller selge vinylplater. På toppen av det hele finner vi nettauksjonene. Norske QXL har i skrivende stund 5381 vinylplater for salg. Går vi over grensen, vil tradera.com åpenbare seg med nesten ti ganger så mye, hele 50.957 titler finnes der for øyeblikket. På internasjonal basis lokker ebay med utrolige 245.085 plater for salg.

Som musikkentusiast og vinylsamler applauderer jeg den gode tilgangen. Det betyr mye for meg å kunne kjøpe nye utgivelser i det formatet jeg liker best. Det betyr også mye at ildsjeler rundt om i verden holder hjulene i gang for stadig å tilby nye pressinger og utgivelser av eldre, gjerne vanskelig tilgjengelige album. Det er mye ektefødt entusiasme og positiv glede i vinylbransjen nå, ingen tvil om det. Mange driver små labels, postordrefirma eller obskure platebutikker som, på tross av økt interesse, ikke er noen lukrativ butikk for driftige bakmenn.

Men: Jeg ser også tendenser jeg ikke liker, eller ikke helt forstår. Når noe blir populært og ettertraktet, er det alltid noen som kaster seg på en bølge uten å ha lidenskap som drivkraft. Lidenskapen må i så fall være generert av penger. Jeg mottok et par henvendelser i januar fra samlere / musikkinteresserte som har kommet med til dels stygge eksempler på prisforlangende fra folk som har forsøkt å kvitte seg med vinylplater til 10x markedspris. Salgsargumentene er ofte like håpløse som prisen. (den er sjelden, denne er så populær, det er på LP – Ingen som lager det lengre..). Vi samlere vet stort sett hva som er sjeldent og hva som ikke er det. På et norsk debattforum gikk diskusjonen på nytt rundt en stor bruktvinylbutikk i hovedstaden, som flere opplevde hadde skrudd prisene i taket. Det er ikke første gang det temaet har vært diskutert. Min erfaring med aktuelle forretning har vært varierende, i det siste på bedringens vei.  Jeg liker likevel dårlig at det henvises til oppslagsverk med engelske utgivelser når jeg spør om pris på en amerikansk pressing. Som regel er US-pressingen verdt en brøkdel av UK, og således temmelig irrelevant.

I mylderet av nye LP-utgivelser forsøker jeg å plukke opp en og annen skive som jeg tar inn i varmen og lager en skikkelig anmeldelse av her på Rocksirkus. Vi er ingen maktfaktor i norsk musikkbransje, og kan lett avfeies som små og ubetydelige. Derfor får vi sjelden tilsendt ting automatisk. Jeg må som regel ta av meg lua og pent be plateselskapet om å sende meg et anmeldereksemplar. Det er en del jobb, men også en stor fordel: Jeg kan gå målrettet etter utgivelser jeg har tro på låter bra og/eller har stor interesse for våre lesere. Dessverre viser det seg å være en tidvis vanskelig oppgave å få tilsendt promo-plater i LP-format. Dette blir ofte sett på som for sært eller tøysete, en anmelder som MÅ ha LP-utgaven?? Nei, da får det heller være.. Her møter plateselskapet seg selv i døra: De tilbyr et produkt de gjerne selger deg og snakker varmt om, for i neste øyeblikk å mene det er en gimmick som ikke gir noen annen totalopplevelse enn CD-formatet. Enda verre, og sørgelig uprofesjonelt er de som etter gjentatte henvendelser aldri gidder å svare deg. Et ”nei”, etterfulgt av forklaringen om at anmeldereksemplarer kun er CD-plater, er i alle fall et svar. Ekstra trist synes jeg det er når små selskaper og folk jeg trodde var ivrige musikkformidlere verken orker å svare på henvendelser eller sende ut promo-plater. Da står de ikke veldig høyt i kurs hos meg, dessverre.

Siden besøkstallet på disse sidene er stabilt voksende, og jeg ikke har noen planer om å gi meg, kan jeg garantere at Rocksirkus skal være en stayer. Interessen for vinyl kommer og går, og de rent kommersielle kreftene er de første som forlater oss. Jeg kommer til å fortsette å anmelde nye plater, men vær klar over at det er en liten håndfull utgivelser fra det siste året jeg gjerne skulle ha brukt litt tid på, men hvor selskapet ikke har ønsket å sende ut plater for omtale. Det må jeg bare ta til etterretning, og fortsatt bruke mesteparten av tiden på å formidle god rock av eldre årgang. Ved å følge med på anmelderseksjonen for nyheter, ser dere også at det er noen selskaper som er flinke til å sende ut promovinyl. Det er fortsatt noen som er på hugget!

Et annet viktig og interessant tema for vinyl-forbrukeren er den tekniske kvaliteten på det som utgis. Her må jeg si at mye har vært bra lenge, men det dukker opp triste unntak. På et norsk debattforum for Hi-Fi ble jeg klar over denne diskusjonen, som gikk på kvalitet på 180-grams vinylpressinger. Omkvedet var at 180-gram ikke nødvendigvis var synonymt med kvalitet, og at en del selskaper så ut til å strø om seg med gullfargede 180-lapper på nye utgivelser for å antyde kvalitet på selv ganske lugubre utgivelser. Jeg har selv opplevd ny vinyl som har vært skjev, full av støy/riper og med ødelagte cover. For øyeblikket spiller jeg en RE av et gammelt Tim Buckley-album, som ikke kan graderes bedre enn EX-, selv om plata er ny og kun spilt en gang tidligere. Riper og flekker i vinylen tyder på slett håndverk og/eller liten etterkontroll. Hva cover angår, burde stygge cover med rifter, knekte hjørner eller andre skjønnhetsfeil vært luket ut fra utsalgsstedet. Likevel har jeg både i inn og utland handlet plater med selgere som uten å blunke forlanger full pris for innpakning som ikke er mint, men som et velbrukt eksemplar. Slike småting irriterer meg.

Er det dermed bare frustrasjon om dagen? Slett ikke! For noen dager siden pakket jeg opp anmeldereksemplaret av Martin Hagfors’ nye album. Selvsagt på vinyl. Det første som slo meg da jeg stod der med dobbeltalbumet i hånda, var at det virket veldig skikkelig. Bra papirkvalitet i cover, plastforede innercover og tungt platemateriale. Litt senere på kvelden, etter at dagens andre gjøremål er over, legger jeg første LP på spilleren. Det låter oppsiktsvekkende varmt, støyfritt og veldig, veldig fint. Nå er anmeldelsen rett rundt hjørnet, men jeg ble nysgjerrig på omstendighetene rundt utgivelsen til Hagfors, og tok kontakt for en liten vinylprat. Det er omtrent her artikkelen går fra å være synspunkter på vinylåret 2009 til å bli en entusiastprat med Martin Hagfors. Martin utgir på sitt eget selskap ME, og har således full kontroll på hele prosessen, fra innspilling til innpakning og utgivelse.

Det første jeg vil vite mer om, er Martins eget forhold til vinylformatet:

-Da jeg begynte å kjøpe musikk forelå det på vinyl, da cd'n kom forsatte jeg med begge formatene. CD og MP3 har sine fordeler men jeg er en samler av album. Jeg liker LP coverformatet. Et album på LP har en mye større kunstnerisk tyngde enn en CD. Lydmessig holder jeg også en knapp på vinyl, jeg er ingen hi-fi freak men gjennom mange år som lydmann og musiker setter jeg pris på mellomtone-trykket en fin vinylpressing frembringer. Jeg er en moderat Lp samler men har nok 1300 lp-er som er fremme i stua til daglig bruk.

Vinylutgaven av Men and Flies virker veldig gjennomført. Har du siden starten av innspillingen vært klar på at albumet også skulle foreligge i LP-format?

-En klassisk LP har vært utgangspunktet for plata hele veien ja... Dobbel Lp er foretrukket da moderne pressinger i små opplag ikke får like mange runder med prøving og feiling hos mastering-ingeniørene. Derfor skal man ha litt flaks å presse in 18- 20 min med godlyd på en moderne LP. Jeg liker også muligheten for å samle låter på en side, lage en annen rekkefølge.. Lengden på låtene har vi ikke tenkt så mye over, ikke annet at det er naturlig at noen er lange og ja LP formatet kler det godt.

På labelen står det at plata er presset i Tyskland. Det virker som om veldig mye av det andre som utgis i Norge er trykket i Tsjekkia. Har du noen synspunkter til dette? Er produksjonsstedet av vinylen et sted du har brukt før?

-Jeg har hatt en lang runde på å finne et sted som kunne lage den type cover jeg ville ha og som kunne presse bra vinyl. Jeg har brukt Tsjekkia før også, men dette var bedre. Jeg var ikke fornøyd med den første testpressingen og var på telefon med Tyskland flere ganger helt til de forstod hva jeg ønsket meg. Jeg var bevist på å ha en dynamisk mastering og den ble gjort av Bob Katz. Det krever at Lp masteringen ikke kan gjøres på autopilot men at de må pushe' formatet for å få frem magien. Men jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet. Jeg har tidlige brukt dette stedet, men da var det min musikk på en annen label.

Litt vrient spørsmål kanskje, men har du en formening om hvor stor andel av salget som skal være vinyl? Hvem tror du kjøper kjøper Martin Hagfors' Men and Flies på vinyl. Kan man snakke om en typisk vinylkunde i 2009?

-Jeg har trykt 5000 cd og 500 vinyl. Vinylen kan i beste fall gå i null. Det er ingen butikk men bare en personlig tilfredsstillelse. Det cd utgivelsen som betaler for alle utgifter frem til ferdig master, musikere, studio etc. Vinylen er et samarbeidsprosjekt med kunstner Talleiv Tardo Manum (cover). Han kommer til å bruke vinylen i sitt virke som kunstner. Jeg kjenner mange som er glad i vinyl særlig blant mine musikerkolleger. Vi mener det er størst stas med vinyl. Ellers er det vell folk som er utenom det vanlig gald i musikk som kicker på formatet. Jeg har laget vinyl for best å dokumentere et verk som jeg og Lars Horntveth har brukt flere år på å lage. Denne utgivelsen står seg like godt som klassikerne i min egen LP samling og det var utgangspunktet for å skrive og spille inn musikken.

Martin Hagfors avslutter med å påpeke at han er meget fornøyd med den økte interessen for vinyl, og som han selv sier det: -Det lover bra for oss som vil fremdeles holde på album konseptet. Nedlasting av singler kan true oss som liker å sette en rekke låter i sammenheng.

Anmeldelse av Martin Hagfors’ Men and Flies publiseres i løpet av et par-tre dager på rocksirkus.com

 

'