Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Hvordan finne verdi på vinylplater?

Av Morten O. Reiten, platesamler & musikkelsker

Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvordan man skal kunne avgjøre hva vinylplater er verdt. Etter en liten ukes ferie i Nederland lå det ikke mindre enn 3 e-poster i innboksen min, som alle var sentrert rundt temaet verdivurdering / prissetting av plater. Jeg vil derfor prøve å redegjøre litt for temaet, komme med noen faktaopplysninger og litt generell synsing rundt temaet.

For at temaet i det hele tatt skal være interessant, må du ha en eller flere plater du konkret skal finne verdien på. Før du kan finne ut hva platen er verdt, må du få klarhet i følgende:

1: Hvilken utgivelse er det snakk om? Førstepress eller RE-press.

2: Hvilket land er platen presset i?

3: Er platen komplett med eventuelle vedlegg, innercover etc.?

4: Hvilken stand er platen i?

= En pekepinn på hva platen er verdt

Jo mer riktige og fullstendige opplysninger du kan gi på disse punktene, jo nærmere er du et svar på sannsynlig verdi. Dersom du satser på å gjøre dette enkelt, og svarer ”Vet ikke” på disse fire spørsmålene, er også det endelige svaret ”Vet ikke”. Det er 100 % umulig å si noe som helst om verdi om alle disse opplysningene mangler. Vi ser på innhold og betydning av hvert enkelt punkt:

1: Hvorvidt det er snakk om en førstepress / original eller RE er et stort og vanskelig område. Her bruker jeg både mye tid og hjelpemidler selv for å avgjøre dette. Det er også ulike definisjoner på hva som kan regnes som original. Er det kun pressingene fra første batch som kan regnes som originale, eller kan litt senere pressinger (med annen matrix) regnes som originale om cover og label ellers er identiske? Dette finnes det ikke noe entydig svar på.

I de tilfeller f. eks label har skiftet utseende med noen års mellomrom, er det en grei praksis å omtale objekter som originale dersom de har riktig label og cover er 100 % identisk med første batch. Dette er i alle fall det jeg forholder meg til når det gjelder originalutgivelser. En pressing som er klart annerledes ved å ha fått senere label, og kanskje til og med variasjoner av coveret, er udiskutabelt senere pressinger, populært omtalt som RE. Disse kan være verdt alt fra nesten tilsvarende, til en brøkdel av originaler. Det å kunne avgjøre om pressingen er original eller RE er dermed av svært stor betydning for prissettingen.

2: Dette er ofte det enkleste å avgjøre, da det i svært mange tilfeller står skrevet på label eller cover. Utfordringen kommer i de tilfellene man ikke finner slik informasjon. Da må man på bakgrunn av kunnskap og erfaring vurdere slike ting som papirkvalitet og teknisk utforming av cover for å kunne spore opprinnelsesland, eller knekke koden på ulike forkortelser som kan stå enten på cover, label eller stemplet/gravert inn i vinylen. Fra tid til annen dukker det også opp objekter som består av cover og vinyl med ulike opprinnelsesland. Da synes jeg det er naturlig å oppgi begge.

3: Her finnes det oppslagsverk som gir mye informasjon. En del plater kom med vedlegg eller inserts i så begrensede opplag at dette ikke regnes som ”standard”. Et eksempel er debutplata til norske Ruphus. Her ble en del av opplaget utstyrt med en poster med bilde av bandet. Andel plater som inneholdt poster er antatt å være bare noen hundre, mens plata finnes i noen tusen eksemplarer. Her er posteren uvanlig, men en betydelig faktor om man skal sette verdi på plata. En del andre ettertraktede utgivelser hadde poster som ”standard”, men platen regnes fortsatt som meget verdifull selv om hele førsteopplaget hadde poster. Eksempler på dette er Loaded med Aunt Mary, den engelske utgaven av Black Sabbaths Master of Reality og den tyske utgaven av Jethro Tulls Benefit. I god stand, med posteren inntakt, er alt dette objekter som omsettes for over tusenlappen i dag.

4: Her må det prøvespilles! Kun spilling av vinyl gir 100 % riktig inntrykk av lydkvaliteten. Har du ikke platespiller, eller gidder du ikke høre på den fæle rocken, får du bruke det som så fint har blitt kalt visuell gradering. Å skulle vurdere lydkvalitet ved å se på en plastikkplate blir likevel som å skulle vurdere billedkunst på bakgrunn av lukten, helt feil sanseorgan i forhold til oppgaven. Som du skjønner, jeg er ingen tilhenger av visuell gradering. Er det likevel eneste utvei, er det bedre enn ingenting. Nå skal det sies at en dreven vinylsamler ganske godt vil se hvordan en plate spiller. Det er verre å avgjøre for en uerfaren. Ikke bare er det forskjell på vinylkvalitet og tykkelse / gramvekt, men ulike lands pressinger har også ulike kvaliteter. England er kjent for bra vinyl, i tillegg er Canadiere ofte flinke til å skryte av egen fortreffelighet innen vinylpressing.

Cover og eventuelle innercover må også vurderes. For mer info om kvalitetsvurderinger, se min artikkel om dette.

Jeg tror du begynner å skjønne at dette er et omfattende område å skulle sette seg inn i. Trøsten får være at vi alle har begynt et sted, og dette er både interessant og gøy. Er du oppriktig interessert i musikksamling, er dette hyggelig og lærerikt tidsfordriv. Skulle du derimot kun være interessert i lettjente penger på bakgrunn av samlingen du arvet i fra onkel, kan oppgaven være tøffere å ta fatt på.

Er du opptatt av verdivurdering fordi du utelukkende skal selge, vil jeg anbefale at du får profesjonell hjelp. Du har i alle fall tre alternativer:

1: By frem hele samlingen til en eller flere som kjøper vinyl. Dette kan gjøres til samlere som undertegnede, ved å ta samlingen med til en butikk som selger brukte plater (se shoppingguiden) eller å legge den samlet ut på f. eks QXL eller finn.no. Ved å gjøre sistnevnte vil du garantert få en hel del interesserte, men siden du sannsynligvis ikke er i stand til å svare på spørsmål om originalutgivelser, land, vinylkvalitet etc. vil nok samlingen bli solgt til noen som bor i nærområdet, og dermed har mulighet til selv å inspisere den. Du får da neppe beste pris, men blir i alle fall kvitt platene.

2: Få en erfaren samler / selger til å gjennomføre salget for deg. Vi er flere samlere i Norge som kan gjøre slike tjenester mot en provisjon av salget. Da er det i begge parters interesse at salget går raskt og smertefritt, men også at hvert objekt oppnår høyest mulig pris. Interessante samlinger vil bli splittet opp, og salget kan foregå gjennom ulike kanaler.

3: Få en takst på samlingen din. Undertegnede, og sikkert andre samlere kan taksere / gi en verdivurdering av det du har. Du får råd om hva du bør forvente å kunne oppnå ved salg, hva som bør selges enkeltvis, og hva som bør selges samlet. Du får også tips om hvor du bør selge, og hvordan du skal gå frem.

Musikk på roterommet: Med blader, oppslagsbøker, gamle salgslister og ulike nettsteder prøver artikkelforfatteren å finne mest mulig "riktig" verdi på en LP med Beggars Opera, mens vinylen snurrer på platespilleren for å avgjøre kvaliteten.

 

 

 

 

 

Alt det jeg har skrevet nå forutsetter at vi i utgangspunktet snakker om plater med en viss verdi. Mitt spesialområde er rock fra perioden 1967-1975, og der er det svært mye av verdi om det er snakk om originalpressinger i god stand. Norsk rock generelt fra slutten av 60-tallet og frem til i dag er et av mine andre samleområder med en del absolutt verdifulle ting. Vi kan spinne litt videre på verdibegrepet med utgangspunkt i norske utgivelser:

Om vi sier at det finnes minst 40 norske LP-utgivelser fra de siste 40 år som greit kan omsettes for 1000 kroner eller mer, må vi også legge til at det finnes minst ti ganger så mange utgivelser som absolutt ikke har noen som helst verdi. Det vil si 400 plater du skal slite med å få gitt bort. Så har du de resterende 4000* skivene som ligger på verdi fra en tier til tusen kroner. Hvordan skal man klare å finne ut hva som er verdt hva?

Jeg tør påstå at det er akkurat like dumt å skulle selge platene sine for dyrt, som å skulle selge de for billig. Det er vel kjedelig den dagen du får høre at Garbareks’ Til Vigdis på original LP var verdt litt mer enn den halvliteren du byttet den mot. Eller når mengden spydige svar på din finn-annonse med ”Sammen for Livet til 500 kroner eller høystbydende” tyder på at prisen var litt på jordet..?

Jeg hører om begge eksemplene fra tid til annen, og begge er eksempler på at noen betaler feil pris for en vare. Det er en stilltiende enighet blant seriøse samlere om at lav pris er greit når selger selv har satt prisen. Også om den er for lav. Skal samlere og/eller kjøpere (som i neste øyeblikk kan opptre som selgere) derimot komme med et bud eller foreslå en fornuftig pris, er resultatet sprikende, og kun avhengig av vedkommendes samvittighet og hensikter. Jeg gjentar likevel forutsetningene for å få et ”riktig” tilbud, nemlig svar på spørsmål 1-4 ovenfor. Gir du vage opplysninger her, vil seriøse samlere gjerne legge inn bud som tar høyde for at samlingen inneholder RE-presser og plater i dårlig stand, noe som igjen ofte betyr lav pris.

Vi som samler seriøst og bruker tid på denne hobbyen har også en fordel ved at vi følger med i markedet. Ved å besøke platemesser, antikvariater og følge med på nettauksjoner som QXL og ebay. Her ser man fra uke til uke hvordan priser beveger seg på ulike utgivelser, artister og sjangere. Dette er en kunnskap som i utgangspunktet er gratis, men gjerne tidkrevende å opparbeide og opprettholde.

Jeg må også nevne de viktige hjelpemidlene vi har i form av ulike oppslagsverk. Her finnes det både nettsider, bøker og blader som er mye brukt. De to største og viktigste for de fleste samlere er Goldmines prisguide som tar for seg amerikanske utgivelser/pressinger og Record Collectors prisguide som gjør det samme for engelske plater. I mange tilfeller ligger i dag markedspris godt over de prisene som Goldmine og RC operer med. For et dykk ned i markedspriser, brukes ofte popsike.com Her finner du auksjonsresultater, i hovedsak fra ebay. Bruk popsike fornuftig, se på middelverdier, og les auksjonsbeskrivelsen nøye for å bli kjent med objektet. Her finner du som regel svar på de mye omtalte spørsmål 1-4.

Til slutt anbefaler jeg også det engelske bladet Record Collector. Da jeg kjøpte mitt første nummer i 1992 (mener jeg å huske), var bladet i papirkvalitet og layout temmelig likt telefonkatalogen. Rimelig tunglest, med andre ord. I dag fremstår bladet som fargerikt, påkostet og med mye interessant og morsomt stoff. Faktisk det eneste utenlandske bladet jeg abonnerer på i dag! Ta en tur på Narvesen og bla i det, om du ikke kjenner det i fra før!

Jeg håper du nå har blitt litt klokere på hva som avgjør verdien på vinylplater. Ta gjerne kontakt med meg på morten@rocksirkus.com om du har spørsmål eller kommentarer.

*Tallet er tatt ut av luften som et eksempel, men med rubb og rake i alle musikksjangere og på alle nivåer har vi kanskje sett et sted mellom 4 og 5 tusen norske LP-utgivelser i løpet av 40 år..?

'