Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Stein Torleif Bjella - Vonde Visu (Oh Yeah! 2011) 8/10

 

Format: Vinyl, 182 gram + download-kode for mp3
Cover: Utbrett
Innercover: Med tekster / info

Så var det dags for Stein Torleif Bjella å følge opp den særdeles sterke debuten Heidersmenn. Nå tar hallingdølen steget fra å være en lavmælt rock-poet med uvanlig brodd til å bli spiselig allemannseie, han kommer til å bevege seg fra å være en artist for kjennere, til å bli en dikter, musiker og entertainer for et bredt lag av befolkningen. Bra for de fleste, inkludert Bjella selv. Litt kjedelig for de av dere som fortsatt hadde håpet at Bjella skulle være en hemmelig fyr dere fikk ha i fred.

La det være sagt med en gang. Det er ingen kommersiell snuoperasjon eller pompøs sell-out vi er vitne til. Det er en forsiktig utvikling i en sjanger hvor hvert skritt blir lagt merke til. Denne gangen har Bjella tonet ned sitt allerede lavmælte utrykk. Det er et mildere drag over kassegitaren, tempoet er balansert så det holder, og smygende mandoliner, munnspill og strykere gir et anstrøk av vakker musikalsk poesi allerede før Bjella har åpnet munnen.

Innegubbe åpner side A, og teksten sitter fint, det er den lune, lett frustrerte heimstad-dikteren som snakker om bygdas folk. Her trår Bjella varsomt, og skaffer seg neppe fiender ved fremførelsen av denne låta. Det er en helt grei mikstur av melankoli og kos.

Det er likevel en nerve og balanse i Vonde Visu som blir tydelig allerede ved første gjennomlytting. Når strykerne gråter i mellomspillet av Søt Harmoni, låter det omtrent som Way To Blue fra Nick Drakes debut. Det er ikke bare instrumentene, men den tette og tørre vokalen uten nevneverdig klangfarge danner også bro mellom poetene med 40 års mellomrom. Klart mer substans og dybde enn i åpningskuttet, antageligvis alt for trist til å kunne bli en hit på norsk radio. 1-0 til Bjella ved at teksten på ingen måte er så bekmørk som det alvorlige tonefølget lurer deg til å tro.

I Tvangsgutan Kompani låter det ganske freskt, ja akkurat som på mye av Heidersmenn. Den lett arrogante kassegitaren, litt bråkjekk vokal og funky ur-blues med enkle hjelpemiddel. I På Pallen gir Bjella en pustepause og et stille rom for oss som skal mene noe om musikken hans. En personlig tekst, som på finurlig vis hinter om at Bjella ikke har tenkt å flagge ut.

Mange får litt på Bjellas andre. Romantikken Gjer Meg Sjuk kan fort falle i smak hos de som er klare for en ny Nordstoga. Ingen skvetter i lenestolen om en skjeggete kar fra Ål sitter på en barkrakk i en eller annen TV-aksjon og synger denne. Noksagt. Vonde Visu favner videre enn debuten, og ikke alt er like lett å trykke til brystet. Jeg synes Stein Torleif Bjella lykkes godt i de vare, såre øyeblikkene slik som på Søt Harmoni og Tre Viku. Her utvider han sitt eget spekter, og inviterer oss inn i en ny, flott dimensjon.

Liten Ball er en lett gjenkjennelig tekst for alle som aldri var best, og en låt som nærmer seg Jo Nesbøs visepopunivers, bare fratatt de halvmorsomme sluttpoengene. Jeg foretrekker faktisk elendigheten fra Hallingdal.  Det er ikke veldig lystig, men til syvende og sist er det en kraft og substans i Bjellas tekster som plasserer han i musikkdiktningens førstedivisjon. Vi har allerede sett at massemedia har begynt å spre om seg med sitater fra Hans Torleif. Får vi se Bjellas interessante begrep Jordsjuk bli brukt allerede under høstens valgkamp? utdrag fra Bjellas diktning i samfunnsdebatten må vi nok bare bli vant til, det kommer til å bli et vanlig fenomen.
Vi ønsker Bjella lykke på ferden mot innlemmelse i de store sitatbøkene der Prøysen, Lillebjørn og DumDum Boys allerede har tatt plass.

La meg også nevne at coveret er nydelig. Knut Brys fotografier er manipulert til å minne om et Cubansk gate-maleri, og det er et skikkelig utbrettcover av tykk, solid type. Tekstene er trykt på innercoveret, og vi gleder oss over medfølgende kode til fri nedlasting av albumet. Dette er et meget godt eksempel på type totalprodukt som fortsatt bør trigge det platekjøpende publikum.

Vonde Visu gir en hel del å glede seg over, og bør kunne nå ut til et stort publikum. Lekkert dandert med detaljer fra blues, country, bluegrass og folk står albumet rimelig støtt innen norsk vise og rockpoesi. Jeg er begeistret, med fattet. Heidersmenn er fortsatt min klare favoritt, men alle artister har sunt av noe bevegelse. Det har Stein Torleif Bjella klart på en ganske fin måte på Vonde Visu. Vi venter spent på neste trekk.

'