Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Roky Erickson - You’re gonna miss me 9/10

 

Før påske skrev jeg en anbefaling av Roky Ericksons soloplate fra 1980. I artikkelen ble dokumentarfilmen You're gonna miss me fra 2005 nevnt som et godt utgangspunkt om man ønsket å vite mer om Rokys svært spesielle liv og bakgrunn. Her følger en fyldigere omtale om filmen.

 

Som musikkfilm er den kanskje ikke annet enn middels. Selv som portrett av en musiker er den ganske tynn. Det er ikke så mye snakk om inspirasjonskilder, festivaler, gitarer og plateutgivelser og andre trivielle og kuriøse fakta en musikknerd setter pris på. You’re Gonna Miss Me er noe så sjeldent som en sterk menneskedokumentar med personlige tragedier, sykdom og splittede familier sortert under skiltet Musikk-DVD.

 

Filmen åpner i rettssalen, hvor en mor og en bror møtes for å avklare videre skjebne for hovedpersonen selv. Det er trist, bittert og vanskelig. Anslaget er alvorlig og litt forvirrende, men blir raskt avløst av et fascinerende arkivklipp fra 60-tallet. En ung, pen Roky Erickson fronter bandet 13th Floor Elevators. Det er noe med blikket og kroppsholdningen som berører, noe intenst, sårt, alvorlig og dramatisk allerede i en tidlig fase. Dette forsterkes av Ericksons merkelige plukking fremfor anslag på gitarstrengene, og de andre musikernes delvis harde, delvis livløse uttrykk. Som en bisarr lydeffekt ligger Tommy Halls spaced-out oral-bruk av en jug (som i Jug Band) over det hele. Dette er 1966, mens popstjerner fortsatt hadde for vane å se ganske happy ut når de kom på TV. Det gjaldt ikke Elevators. Se 13th Floor Elevators her.

 

Vi får et kort møte med Billy Gibbons (ZZ Top) og Patti Smith som skryter av Eriksons musikalske kvaliteter. Så blir vi kastet inn i Rokys tragiske hverdag, 1999. Roky (nå 52 år) kommer hjem, og går umiddelbart i gang med å glede seg over reklamen i postkassen, på en måte som en femåring som så vidt har lært seg å lese. Lubben, ubarbert og ustelt på håret, med en tåpelig solskjerm på hodet som et slags synlig bevis på at han har ramlet av lasset. Ved sin side har han sin mor Evelyn. You’re Gonna Miss Me er også et portrett av en mor som trofast følger sin syke sønn. Vi ser også at mor Erickson heller ikke later til å være helt mentalt frisk på sine eldre dager, selv om hun utvilsomt har et varmt og godt hjerte for sine barn.

 

Når Roky slår på autokompet på et Casio-keyboard, flere radioer og TV-en bare for å ha nok lyd i den lille boligen til å overdøve stemmene i eget hode, skjønner vi hvor plaget mannen er. Selv om han med mørke solbriller synker ned i lenestolen og ser ganske rolig ut. Som Evelyn sier: "Han sovner med alt det på. Slår jeg det av, våkner han."

 

Vi møter Roky i ulike faser av livet, tett fulgt av den fantastiske musikken han har skrevet og spilt inn. Vi møter trommisen fra Elevators, som er temmelig nådeløs i sin kritikk av Tommy Halls LSD-påvirkning ovenfor bandet. Forbruket av hallusinasjonsfremkallende stoffer i bandet var enormt, og dette eskalerte til jevnlig bruk av heroin. Det voldsomme dopbruket er en mulig forklaring på hvorfor det gikk som det gikk med Roky Erickson.

 

Vi får fortalt historier om arrestasjoner, fengsel, elektrosjokk og diagnoser. Her er det Paranoia og schizofreni, lite sosiale nettverk og et liv i utforbakke. Arkivklippene fra 1979 gir oss en ganske oppegående artist, mens poesi-klippet fra ’86 er temmelig far out. Når vi ser et påtvunget forsøk på å møte rockpublikumet sammen med Butthole Surfers fra en scene i ’87, er det bare trist.

 

Filmens mange sekvenser med Roky Erickson fra 1999 og noen år frem i tid er sterke møter. Han ser kanskje ikke så aller verst ut, og virker ofte noenlunde fornøyd. Det er tilsynelatende ingen interesse for musikk, og hans mentale alder er tidvis ned i mot førskolealder. Dette bærer samtalene preg av, han er ofte ufokusert og opptatt av små, ”uvesentlige” ting. Han eksisterer, men ikke som musiker eller artist. Det er dette utgangspunktet som gjør historien så uforståelig.

 

Hans bror, Sumner Erickson, tar initiativ til en medisinering, som fører oss tilbake til den innledende rettsaken. For å gjøre en lang (og smertefull) historie kort: Mannen turnerte Skandinavia i fjor sommer (2 konserter i Norge), med mer vitalitet og nerve enn hva jeg selv har sett mange ”oppegående” artister fra hans samtid de siste 15 årene, det være seg Bob Dylan eller Steppenwolf. Dette hadde ingen trodd var mulig! Roky Erickson har vendt tilbake. Fortsatt med demoner, fortsatt syk. Men alle vitnesbyrd tyder på rørende møter med en artist som igjen leverer førsteklasses rock, og en artist som fungerer fint både onstage og backstage.

 

You’re Gonna Miss Me er en oppsiktsvekkende, ærlig og sterk film som minner oss på at avstanden mellom topp og bunn kan være svært kort, og at vi alle er mennesker. Kjøp filmen (hos f. eks Platekompaniet, krever sonefri DVD-spiller) og la deg fascinere av denne utrolige historien.

 

Om vi skulle være så heldige å få oppleve Roky Erickson igjen her på berget, vær der! Om ikke bare for å oppleve et under, så får du også servert gnistrende Rock’n’Roll fra et av sjangerens største ikoner…

 

Se traileren fra filmen her


 

 

 

 

 

 

'