Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

ROCKESKOLEN 7. time: AC/DC

I dag har billettene til februarkonserten med AC/DC blitt revet bort fra salgsstedene. Telefon og internettlinjer har kollapset en etter en, og alt tyder på at AC/DCs kommende norgesbesøk blir en av historiens største enkeltkonserter her på berget. Jeg har merket en stigende AC/DC-temperatur gjennom året, særlig etter at sommerens verste Iron Maiden-bølge la seg. Hva passer vel derfor bedre enn å ringe inn til Rockeskolens 7. time, det er klart for AC/DC!

AC/DC er så elementært og velkjent blant de fleste at det er en utfordring å skulle gjøre stoffet interessant. Jeg vil derfor prøve å se litt dypere inn i materien, og se om jeg finner en forklaring på hvorfor oppegående musikkelskere skal kunne finne annet her enn et par kortbukser og en stillestående fuzz-blues som i alle år har vært spilt på litt for høyt volum.

High Voltage (1976) 10/10

High Voltage kom opprinnelig ut i Australia i 1975. Samme år ble albumet T.N.T utgitt. For å nå et nytt og større publikum ble låter fra disse to LP-ene plukket til en Internasjonal utgave av High Voltage som ble utgitt i 1976. Det er altså dette albumet vi snakker om på Rockeskolen i dag. 76-utgaven av High Voltage er et ypperlig sted å begynne om du er skeptisk til bandet AC/DC. Det kan være at du føler at de blir for banale og tøysete i all sin enkelhet, eller at du frykter dette er en type heavyrock som blir litt for voldsomt for deg. Da prøver du High Voltage. Du skal nemlig være temmelig sidrumpa og kjedelig for ikke å like dette albumet! Det er renskåret blues-heavy og boogierock av ypperste klasse. Enkelt, unikt og rett på sak. Ingen hemmelighet at dette er min favorittskive fra disse ustoppelige australierne. Her får du servert klassiske stemningsskapere som It’s a long way to the top, TNT, Live Wire, She's got balls og High Voltage. Usminket, sjarmerende og forferdelig tøft. Det var her AC/DCs klassiske sound ble født, som den gang var noe helt nytt. De stjeler uhemmet fra band som Led Zeppelin, ZZ Top og Status Quo, men plukker det fra hverandre, kaster fyllstoffet og setter sammen små, kontante låter som har en egen arrogant signatur fylt med pågående ungdommelighet. High Voltage er en ren parademarsj i oppsiktsvekkende låtskriverkunst, og selv om materialet er hentet fra to utgivelser, er dette et bedre best-of album enn mange andre med 20 utgivelser bak seg har klart å sette sammen. Dette er partymusikk, dette er bilmusikk, og snart er det igjen livemusikk.

Let There Be Rock (1977) 9/10

Det kunne ha vært Dirty Deeds. Det kunne ha vært Highway To Hell. Valget var ikke enkelt, men jeg landet til slutt på Let There Be Rock. Her kvesses knivene, og øksene slipes. AC/DC vokser seg ut av de små klubbene, er klare for de større konsertscenene. På dette albumet prydes coveret for første gang med den klassiske bandlogoen. De er tightere, tøffere og spiller enda høyere. Åpningskuttet Go Down er en fet boogierocker, mens Dog Eat Dog løfter bandet opp i elten til den gryende Heavy Metal-bølgen, hvor vi i 1977 ser band som Judas Priest, Scorpions, Motorhead og Nazareth som medspillere i førstedivisjonen. Tittelkuttet er en av rockens aller mest vellykkede kampsanger med en uforglemmelig video. En sjarmerende Bon Scott i prestekappe på prekestolen har i alle fall brent seg inn i min hukommelse. Et energisk samspill mellom Malcolm Young, Phil Rudd og Mark Evans toppes med Bon Scotts høyfrekvente signaturvokal og gitarmaskinen Angus Youngs små, stikkende riffs & licks. Side to åpnes med Overdose, som igjen kikker bakover til den mer renskårne boogierocken, som AC/DC så elegant har klart å gjøre til en egen idrettsgren der de alltid vinner. Albumets grand finale kommer i Hell ain’t a Bad place to Be og Whole Lotta Rosie. Sistnevnte med et av bandets aller mest kjente riff noensinne. I 1977-målestokk er Let There be Rock et utpreget heavy album. Det er mer kontant og rett i trynet enn de fleste av sine samtidige, med unntak av Mötorhead. I tillegg til å være et viktig album i egen katalog, er albumet viktig for den videre utviklingen av tungrocken. Bandets enkle og usminkede stil anses å være grunnen til at bandet klarte å få såpass godt fotfeste på slutten av 70-tallet. Vi fikk et generasjonsskifte der Genesis og Jethro Tulls masker, riddere og hoppende kaniner ble litt for mye for mange, og den svartkledde punken lurte i buskene. Uten staffasje, med fullt fokus på rett frem høyoktan Rock’n’Roll, klarte AC/DC fint å utvikle sin greie og bygge opp et image som tøft og riktig på tampen av 70-tallet. Rundt ’80 kom den store heavy-boomen, som ikke akkurat gjorde situasjonen verre for Australias fremste eksportartikkel.

Back In Black (1980) 8/10

1980 var et dramatisk år for AC/DC. I februar dør bandets vokalist Bon Scott 33 år gammel. Kvalt i sitt eget spy, slo han fast mens slapp ut en hes latter. Jeg husker jeg som ganske liten forvillet meg inn på gutterommet til en eldre, ja nesten voksen gutt i bygda. Han hadde Bon Scott på veggen. Bon Scott var tøff, og ble enda tøffere av sin tragiske død, skjønte jeg. Forstå det den som kan…

Stemningen var naturlig nok dyster i bandet etter Scotts død, og de var nære ved å legge opp. Slik gikk det som kjent ikke, da Brian Johnson fra britiske Geordie dukket opp med sixpence på hodet og en rødglødende mikrofon. Back In Black ble AC/DC største kommersielle suksess noensinne, og viser et band som både evner å fornye seg, men samtidig holde fast på det de er best til. Det låter luftigere og mindre anspent enn på f. eks Let There Be Rock. Brian Johnsons vokal er ingen dårlig erstatning for Bon Scott. Sammen tar de AC/DC inn på stadioner og store festivaler utover 80-tallet. Vokallinjene er mer melodiøse, med allsangpotensiale for de mest ambisiøse. Hvem av dere rock-gutter har vel ikke gaulet med på Hells Bells og Back in Black en sen lørdagskveld..?

Back in Black ble godt mottatt. Litt overraskende kanskje, da rockhistorien er full av eksempler på at arvtagende vokalister får en vanskelig jobb. I dag er det mange som sidestiller Scott og Johnsens utgivelser, men også en hel del som favoriserer Brian Johnsons stemme. Back in Black som album står svært solid i den moderne musikkens historie, en tidløs klassiker. AC/DC gikk metal på Back In Black. Albumet låter tidsriktig og stort. Dette er også albumet som for alvor løfter Angus Young frem som solo-mester og gitargud. Her er den ene klassiske heavy-soloen etter den andre. Back In Black åpnet et nytt tiår for bandet, et tiår som i mange andre sammenhenger vil bli husket for høyt permanenthår, rosa gitarer og kastratvokal. Hos AC/DC var det meste som før, det var gamle Gibsongitarer, en skoleuniform og renskåret Rock’n’Roll med bare litt bredere beinføring for å passe publikums ønsker. Back in Black er et album det er lett å like om du er glad i Heavy Metal. Selv finner jeg mest å hente i albumene før Brian Johnsons inntog i bandet, men dette er smak og behag. Skru opp volumet og rock løs!