Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Alice Cooper - Along Came A Spider (SPV) 7/10

 

Format: LP: 130 gram, farget (klar) vinyl

Cover: Utbrett

Innercover: 4-fargers med tekster

 

 

Det føles berettiget å spørre om vi trenger flere Alice Cooper-album. Mannen som for 40 år siden oppfant sjokkrocken har vel snart 30 album bak seg, men selv om de beste er juveler i min samling, har det vært utgitt mye rart (og dårlig) de siste 30 årene. Hvordan låter så Cooper anno 2008?

 

Det åpner liksomskummelt med en kvinnestemme som forteller om bestialitet og taktiske feilgrep, før riffet, som befinner seg et sted midt i mellom Raga Rockers og Velvet Underground, sparker i gang I Know Were You Live. Temmelig renskåret, med andre ord. Vokalen og tekstlinjene er umiskjennelig Cooper, men låten som helhet er likevel noe annerledes enn hva vi har hørt fra Alice de siste 20 årene. Ingen Best Of-kandidat, men det låter helt ok.

 

Vengeance Is Mine er tyngre i riffet, noe som minner oss om det særdeles tunge og imponerende Dirty Diamonds, Alice Coopers forrige album. Det låter amerikansk, det er heavy, og det er på en måte så tidløst at det kunne vært gjort når som helst de siste 15 årene. Så får det bli opp til hver enkelt å vurdere om dette er et kvalitetsstempel. Min dom er at utfallet er litt for kjedelig, på tross av tunge gitarer og seige rytmer.

 

Fra gammelt av vet vi at Alice Cooper aldri har vært redd for å leke, enten det har vært med dukker og kostymer, eller med musikalske uttrykk. Klassikerne Schools Out (’72) og Billion Dollar Babies (’73) byr på mange musikalske krumspring. Albumets første positive overraskelse kommer derfor når Alice tør å løsne på slipset og kaster seg ut i Wake the Dead, som fremstår som en krysning av techno-metall og et repeterende bluesriff. Catch Me if you Can er fortsatt småtøff power-heavy, denne gangen ganske så vellykket. Vi snakker om en kar som er 60 år, og at han klarer å levere såpass allright hardrock er ganske imponerende.

 

Wrapped in Silk er første tilløp til klassikerstatus, her rører vi ved essensen i Alice Coopers univers. Dette kan bli en fet livelåt, med tilhørende teatralske påfunn. ”You shold be wrapped in silk, Dressed in White, Bathed in Milk...”  Du ser det for deg?

 

B-siden åpner med kassegitar og vokallinjer som det oser 1976/77 av, morsomt! Killed By Love er et av albumets aller sterkeste kutt, nettopp fordi det minner oss om gammel storhet, den gangen Alice Cooper var det aller, aller tøffeste man kunne gå rundt og like. Låten er faktisk bedre enn mye av Coopers rolige materiale etter 1975.

 

I’m Hungry følger det samme sporet tilbake i tid. Selv om 80-tallspompøsiteten tar overhånd på refrenget, er åpningsriffet i alle fall et hyggelig gufs fra fortiden. Litt Turboneger-takk-for-sist får vi også, i kledelige WOO-OO-OOOs som er akkurat passe stilig. Enda stiligere blir det i den melodiøse, men tøffe The One That Get Away, som har platas mest iørefallende refreng.

 

Avslutningslåten I Am The Spider er en tøff sak med ambisjoner, her lukter det Welcome To My Nightmare-era lang vei. Ganske tøff, og ganske vellykket. For øvrig bra at tekstene (som vanlig) medfølger. Særlig når ”Will guide her” høres ut som ”Mc Gyver”, og vi lurer på om tekstskrivinga har flippet helt ut…

 

Along Came a Spider er et oppegående album fra en artist som de fleste også kjenner som svært oppegående. Alice Cooper er musikkteater, og jeg er sikker på at vi kan regne med å høre rock fra mannen i minst 15 år til. Jeg tror faktisk alderen bare vil kle hans makabre univers, og årets utgivelse viser at det fortsatt er mye spindelvev, død og damer igjen på kistebunnen. Jeg tar gjerne 3-4 album til før du takker for deg!