Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Alice in Chains - Black Gives Way To Blue (2009) Virgin/EMI 8/10

Format: 2X blank vinyl, 184 gram
Cover: Utbrett, insert med tekster
Innercover: Standard hvite
Annet: CD med nøytralt papircover vedlagt

Alice In Chains, et av de ledende bandene fra grønsj-bølgen først på 90-tallet er tilbake. I den grad vi kan snakke om fire store i sjangeren, fremsto Alice in Chains som både mørkere og tyngre enn Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden. Bandets originale vokalist har falt i fra siden den gang, Layne Staley døde i 2002.  Mange trodde nok at dette var den endelige kroken på døra for bandet, som ikke hadde vært aktive på platefronten siden 1995.

For oss som ikke var alt for dedikerte til grønsjen, kommer derfor årets platecomeback som en liten overraskelse. Bandet har vel rørt litt på seg, men ny langspiller hadde jeg ikke ventet. I alle fall ikke av en slik kvalitet! Ny mann bak mikrofonstativet er William DuVall, og hvilken erstatning! Dette låter både ekte og klassisk. Bandets musikalske ryggrad, gitarist Jerry Cantrell har en helt egen signatur i massive, seige og tidvis monotome gitarriff, som for all ettertid vil bli stående som et av grønsj-rockens mest markante ingredienser.

Den doble vinylutgaven åpnes med All Secrets Known. Gitarveggen og den tostemte vokalen oppsummerer bandets formel i løpet av et par minutter. Det er tungt og seigt, men med nok oppfinnsomhet til at det ikke blir kjedelig, tvert imot. All Secrets Known er akkurat det en storslått grønsj-låt var i sine glansdager, et kraftsentrum av ungdommelig trang til frihet og bevegelse. Check My Brain lener seg tyngre over i Black Sabbaths fotspor, men gir også en fin twist i rening av Red Hot Chili Peppers-land.

Last of my Kind åpner faktisk for noen små variasjoner i det vokale, og mye av det fascinerende med et band som Alice in Chains er nettopp evnen til å krydre med små drypp av nyanser. Etter A-siden toner ut, er det klart at albumet i øyne og ører til en som bare hadde det ene beinet i grønsj-leiren, ikke står mye tilbake for klassikerne Dirt og Jar of Flies.

Your Decision er en ganske så flott ballade,vi skal ikke glemme mange Seattle-inspirerte rockeres hang til å plukke frem kassegitaren på nachspiel og dens magnetiske kraft på det motsatte kjønn. Denne ville helt sikkert funket ”live” i en sofa for femten år siden, og på plate holder det den dag i dag.  

When The Sun Rose er også en kassegitardrevet sak, men som leker med harmonier på en vesentlig mer kompleks og mollstemt måte enn den klassiske balladen. Et godt pustehull etter den ganske tunge og stillestående A Looking in View. Acid Bubble er ikke overraskende både mollstemt og seig, men også her bryter små detaljer gjennom skylaget, og kryder på en elegant måte, før låta halvveis svinger ut i et thrashmetal-lignende landskap.

De som vare store AIC-fans på 90-tallet har sikkert kjøpt eller lastet ned albumet allerede. For alle se som er litt mer avstandsforelsket i de seigeste grønsj-forkynnerne, anbefales  Black Gives Way To Blue på det varmeste. Når tittellåta fades ut, er vi gjennom 11 låter, hvor de fleste sorteres i skuffen ”blant de bedre”.  Et musikalsk vellykket album som både er sjangertro, autentisk og forførende i sitt mørke univers. Vinylutgaven med doble, blanke skiver, utbrettcover, insert og CD-plata som bonus er dessuten et overbevisende gjennomført produkt.