Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling: Art - Supernatural Fairy Tales (1967) 8/10

Det er på tide med et nytt anbefalt album, og denne gangen skal vi tilbake til det spreke 60-tallet, og en guddommelig utgivelse på selveste Island Records. Dette var en av labelens første rock-utgivelser, og et tidlig tegn på at Island skulle bli svært viktig i formidling av ny musikk innen psykedeliske og progressive sjangere.

Lydbildet er ganske røft, med fuzzgitarer, Hammondorgel og en rå, raspende vokal. Umiddelbart vil du tenke at dette låter som et britisk Vanilla Fudge. Like raskt vil du dra kjensel på Mike Harrisons stemme, som du selvsagt forbinder med Spooky Tooth. Faktisk var alle Arts fire medlemmer å finne i den første utgaven av Spooky Tooth, så vi snakker her om en direkte forløper til dette høyt aktede bandet. Den eneste endringen i besetningen da Spooky Tooth platedebuterte i 1968, var at Gary Wright var kommet med som et femte medlem. Der hvor Spooky Tooth ofte gjør ganske konforme låter i grenselandet mellom tungrock og seig blues, er Art mer fargerike og utforsker de psykedeliske avkrokene av rock-universet. Det låter allerede her ganske tungt, og bandet må på ingen måte oppfattes som en ambassadør for den lette vestkystpsykedeliaen som var popular i USA på samme tid.

Pakket inn i et fargerikt og svært typisk cover for den nye, alternative rock-generasjonen, finner vi et spennende album som gir deg bra låter, mengder med psykedelisk krydder (baklengsspilling, Mellotroner, Flangere etc etc) og ikke minst, ikke rent så lite tidlig tungrock. Tittelkuttet er en tungrockklassiker som fint matcher Spooky Tooth på sitt aller beste. Bass og trommer dundrer av gårde, Harrisons vokal er majestetisk, og Luther Grosvenors gitarer vris og vrenges for å gjøre alt så elektrisk som mulig. Jeg elsker bandets kreative skapertrang og nærmest eksplosive bruk av alle de virkemidler som var hotte i kjølvannet av Sgt. Pepper. Det låter veldig tidsriktig, men samtidig vet du aldri hva som venter i neste rille.

Art gjør to solide coverlåter på albumet, en fin versjon av Buffalo Springfields For What It’s Worth, og Come on Up (The Young Rascals). Materialet ellers er i stor grad skarpskodd rock, et skritt frem og et til siden fra Kinks og Small Faces. Det er likevel tyngre enn disse, ofte helt på linje med nevnte Vanilla Fudge, eller tidlig Deep Purple for den saks skyld. Lydbildet til Art er Ganske annerledes enn hos f.eks Kinks, I og med at dette er såpass massivt og at bruken av Fuzz, Flangere og ekko er temmelig utbredt. Den britisk pop-tradisjonen ligger hele tiden og vaker i overflaten, og det er mye som er både melodisk og på grensen til det vakre gjennom albumet.

Supernatural Fairy Tales er et viktig album i tidlig britisk tungrock, og en liten perle innen psykedelisk rock. Det er også et meget godt album i det å skulle vise hvordan fokus på forholdsvis lettfattelig britisk popmusikk fra midt på 60-tallet skulle transformeres til blytung tungrock og majestetisk progrock rundt 1970. Arts eneste album kan stå som selve Kaledeiskopet som i all sin fargerike prakt viser deg noe av hvordan denne transformasjonen foregikk.

Originalpressinger på Rosa Island-label med oransje/sort øye-logo går for flere tusenlapper i dag. I alle fall om de er av engelsk opprinnelse og i god stand. Det finnes forholdsvis ferske RE-pressinger å få tak på, men sikre kilder vil ha det til at disse begynner å bli utsolgt. Om denne RE-pressen er en legal sak fra Island eller en såkalt counterfeit vites ikke, men vær klar over at denne også har Rosa label, men da med den senere ”i”-logoen som ble att i bruk etter 1967.