Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Terje Rypdal - Bleak House (1968, RE 2008) Pan 9/10

Format: LP, 186 gram
Cover: Enkelt
Innercover: Hvitt, plastforet

Endelig er Terje Rypdals debutalbum tilgjengelig på tykk kvalitetsvinyl med en prislapp som også passer arbeiderklassen. Mens den originale Polydor-pressingen omtrent aldri er å se for salg, hender det at 70-talls RE-pressen på Karusell dukker opp på ebay og selges for rundt tusenlappen.

 

Terje Rypdal hadde i 1967 vært sentral i bandet Dream, som ga ut det meget tidsriktige heavy-psykedeliske albumet Get Dreamy. Hans første soloalbum året etter skulle dreie klart i retning av jazz, og i ettertid vet vi jo at det var i denne sjangeren Rypdal virkelig skulle slå seg opp. Sånn sett plasseres Bleak House som et overgangsalbum, der den unge gitaristen transformeres fra stort gitartalent i Rock-sjangeren til eksperimentell og utsøkt jazzmusiker.

 

Åpningskuttet Dead Man’s Tale er muligens et av de flotteste musikkstykker som er innspilt her til lands. Med Rypdal selv på vokal, gitar og fløyte, samt Dream-kompisene Reim og Christensen på henholdsvis Orgel og Trommer, skapes en lun men drivende 7-minutters rock-låt som fråtser i lånte fjær fra det sene 60-tallets blues, soul og jazzlandskap. Hammondorgelet bruser varmt av gårde, trommer piskes og slås, og en Jethro Tull-aktig fløyte avslutter låten. Interessant, da siste innspillingsdag av Bleak House fant sted tre dager før utgivelsen av Jethro Tulls debutalbum This Was. Rypdal synger selv på åpningskuttet, og jeg har spilt låten for flere som har stilt spørsmålet om hvorfor han ikke har sunget mer i ettertid. Rypdals stemme er nemlig langt over den jevne norske pop-stemme på slutten av 60-tallet.

 

Wes kikker muligens i retning av en legendarisk Jazz-gitaristen med samme navn, her er vi i alle fall over i storbandenes verden, med fyldige blåserekke og fiffige arrangementer. Gitararbeidet har fortsatt en del rock i seg, særlig i de gjentatte stikkene som minner om et riff. Svingende tøft. Jan Garbarek spiller solo, og løfter låten det lille ekstra som skal til. Winter Serenade byr på 6 minutter i relativ fri form, noe som peker fremover mot Min Bul, Terje Rypdals neste prosjekt (1970), som tidligere er anmeldt på Rocksirkus.com. Winter Serenade fungerer greit, med mye saksofoner og piano i bunn. Over ligger Rypdals elektriske gitar som en noe ujevn berg-og-dalbane. Det tipper ikke over, man mange vil likevel si det er langt ute.

 

Tittelkuttet Bleak House åpner side B, og viderefører den krystallklare gitarlyden fra Dead Mans Tale. Det er musikalsk, varmt og gjennomført. Lyden fra Roger Arnhoffs lydstudio er upåklagelig, og Pan Records har gjort en god jobb med å skulle presentere albumet på vinyl. Bleak House vokser utover i låten på alle måter, og tar etter hvert en tidløs form, med relativt rå gitarlyd, ikke ulikt den vi lærte å kjenne fra Rypdals hånd på 80 og 90-tallet. Igjen blåser Garbarek for livet i sine saksofoner, dette er utrolig tøft! Sammen med Dead Mans Tale platas absolutt største høydepunkt.

 

Sonority er en vakker, dempet låt med bra bidrag fra blåserrekken hvor kjente navn som bl.a. C.M Neumann og Frode Thingnæs deltar. Gitararbeidet er fortsatt utsøkt, og komposisjonen sterk. En svevende, flott låt med mye detaljer. Avslutningssporet A Feeling of Harmony byr på akustisk gitar, tverrfløyte og platas andre vokalbidrag. Dempet og nedstrippet, men likevel en bra sak som beveger seg bort i fra Jazzen og over i pop/folk-landskap, som heller ikke var ”feil” sjanger i ’68.

 

Opplaget på denne flotte RE-pressen er begrenset. Rypdal har appell langt utenfor Norges grenser, dette er et fremtidig samleobjekt i tillegg til et meget bra album! Løp ned på nærmeste platebutikk og forlang Bleak House, eller ta kontakt direkte med Pan Records for å få kjøpt ditt eksemplar. Tat-p@online.no