Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

El Cuero - A Glimmer of Hope (2008) Gravel Road Music 7/10

Format: 2xLP, 192 gram
Cover: Utbrett
Innercover: Med tekster og info

 Jeg hadde store forventninger da Oslo-baserte El Cueros andre album ble tilgengelig i LP-format. Nå har den forseggjorte doble kvalitetsvinylen vært i hus ei drøy uke, og spilt mye. Tiden er dermed inne for å nøste noen tråder og avsi en dom.

 

Jeg kjenner raskt at bandet engasjerer meg. Det er alltid et godt tegn! Jeg tror på det de gjør, det virker ekte og gjennomtenkt. Åpningskuttet The Road Goes On setter umiddelbart standard. Vi blir møtt av en massiv vegg av gitarer, som låter stort og tøft. Det er seigt og tungt, men alltid melodiøst. For de som er ukjente med bandet kan vi først som sist slå fast at dette dreier seg om elektrisk, amerikansk-klingende rock med sterke bånd til en moderne Neil Young og hans mest rocka øyeblikk tilført en støvete og upolert country-snert.

 

Selv om gitararbeidet er i Neil Youngs fotspor, låter ikke bandet under et som en Neil Young-kloning. Til det er blant annet vokalen for ulik, og kombinasjonen av seig rock med tyngde og country-flørting for åpenbar. El Cuero har noe i nærheten av et eget uttrykk, i alle fall her til lands. Brødrene Brynjar og Håvard Takle Ohr spilte grønsj på 90-tallet, og jeg tror mye av idealene her fortsatt sitter i kroppen. Særlig vokalen krysser en grønsj-tilnærming med en tradisjonsbundet americana-utførelse. Selv om stemmen til Brynjar Takle Ohr på langt nær plasserer ham i samme divisjon som eksempelvis Sivert Høyem, fungerer det helt greit.

 

Tittelkuttet A Glimmer of Hope fortsetter i omtrent samme gir, mye lyd i ei temmelig bra låt. Dreary Sundays forsøker å roe litt ned, i en smått vakker men også litt tungsindig sak. Ikke platas sterkeste øyeblikk, men særdeles kompetent steelgitarspill trekker opp. Albumet skal være innspilt live i studio, noe som i seg selv er litt av en prestasjon. Jeg vet ikke om, og i så fall hvor mye overdubs som er gjort i ettertid, men feelingen og samspillet sitter der fra første omdreining.

 

When the Light Goes Out er albumets seigeste, en langsom men tung sump-ballade, et soundtrack for slitne arbeidskarer i en sliten bule like før stengetid og sengetid. Selv om progresjonen i låten er minimal, fungerer denne veldig bra, bandet har tatt sjansen på å følge en enkelt ide, som stilistisk og musikalsk sett ender opp med å bli en bra låt. På B-sidens andre og siste låt hentes stjerneskuddet Ingrid Olava inn i studioet, og To Build A Home er første låt som virkelig bryter opp albumet. Vokalen ligger i en mer avslappet og rent countryfisert retning, og instrumenteringen er forsiktig. Fortsatt seigt og passe trist, men likevel noe annerledes.

 

This Town åpner albumets tredje vinylside. Rimelig flotte vokallinjer, men ellers er intet nytt under countryrock-solen, og for første gang på plata en låt som er nesten fri for interessante detaljer i det instrumentale. Da liker jeg bedre Are You Listening, som har dette litt ubeskrivelige og sammensatte særpreget som jeg har lært å like ved El Cuero etter hyppig spilling av albumet. Pianoet på These Times bryter igjen opp i lydbildet, og blir en frisk avsporing fra de dampende og bredbeinte gitarlåtene. Jeg er glad bandet ikke synker ned i en klisjéaktig hengemyr med kassegitarer, men registrerer de sedvanlige strykerne på This Times. En enkelt fiolin hadde antageligvis gjort susen, og jeg føler at det hadde vært rom for mere Hammond generelt på albumet. Kanskje tør vi tenke tanken på noen "mindre" strengeinstrumenter som banjo og mandolin i lydbildet for å kunne dra veksler på det akkustiske uten å måtte gå veien om den vanlige gitaren? Jeg tror ikke albumet sett under et hadde tapt seg på noen flere klangnyanser.

 

Den sidelange Lights Up The River er nok en gang en seig sak med tunge gitarer, perfekt for deg som liker Ragged Glory eller Mirror Ball-era Neil Young. Referansene til nevnte Canadiers gitarspill er på sitt aller mest tydelige her. Gitarspillet er nær sagt som vanlig i elitedivisjon, og kompet er fjellstøtt og virkningsfullt. Lyden er tett, varm og med rikelig tyngde. Det faktum at albumet er innspilt live i studio tar nok vekk noe dynamikk og kan gi litt lite luft, men tilfører andre kvaliteter som kan være vel så viktige for et band som El Cuero.

 

Sett med et kritisk blikk har El Cueros andre album både styrker og svakheter. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om låtmaterialet. På sitt beste er det meget bra. Tidvis mister jeg litt interessen for enkeltlåter. Vokalen er ikke sterk nok til å kunne redde de svakeste låtene, men det er noe som er verdt å lytte til hele veien. Gitararbeidet er utsøkt, her er det utrolig mye bra! Gitaristene Blomstrøm og Takle Ohr kan sin del av den relevante musikkhistorien, og viser det med samme kvalitet som Øystein Greni og Knut Schreiner. Det er alltid en fryd å høre teknisk gode gitarister som viser såpass forståelse for faget, og spiller med sjel og innlevelse. Arrangementene er godt gjennomført, og som band låter El Cuero meget bra. Jeg tipper dette er temmelig bra live!

 

Albumet har et tydelig anstrøk av mørke, og på den ene siden stiller jeg meg selv spørsmålet om det kanskje er litt i tyngste laget. På den andre siden vet jeg at jeg ofte foretrekker et litt dystrere uttrykk fremfor noe som blir for lett og muntert. Det er dermed meget mulig El Cuero har tatt en helt riktig avgjørelse her.

 

El Cuero får ingenting gratis av meg, selv om det er jul. Jeg har tro på at dette styrker karakteren til et hardtarbeidende, jordnært og ærlig rock-band. El Cuero må ikke hypes for å falle som en stein uka etterpå. Når jeg gir bandet en velfortjent sjuer er det med håp om å strekke seg enda lengre på neste utgivelse. Den er jeg sikker på kommer! A Glimmer of Hope er tidløst, tøft og tidvis et ganske så sterkt album jeg anbefaler alle som er glad i rå, upolert rock med et mørkt, amerikanisert uttrykk.