Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Fever Ray – Fever Ray (2009) Rabid Records 9/10

Format: Vinyl, 132 gram
Cover: Enkelt
Innercover: Sort, nøytralt
 

Fever Ray er enkeltmannsforetaket til svenske Karin Dreijer Andersson, som også er kjent fra elektronikk-duoen The Knife. Fever Rays debut har vært på markedet en stund, men vinylutgaven er bare noen uker gammel.  Ligger det noe i denne elektroniske utgivelsen som kan gi noe til et rock-orientert publikum? Rocksirkus legger vinylen på spilleren og gir deg svaret.

Fever Ray plukker små referanse-esker og legger i kurven på sin ferd mot et ferdig album. Om vi begynner med de kvinnelige artistene som vi hører bruddstykker av, så kommer PJ Harvey, Kate Bush og Björk som perler på en snor. Alltid bare forsiktig hintende, og med Harvey som den klareste parallellen av de tre. Nå skal vi med en gang påpeke at Fever Ray er et hel-elektronisk generert album, tilsynelatende fritt for elektro-akkustiske instrumenter. Det spiller for så vidt liten rolle, for det musikalske bakteppet er som regel nedtonet, og hvorvidt det er synth-bass eller Fender-bass er underordnet i denne sammenhengen.

Den elektroniske arven kan man spore helt tilbake til Tyskland tidlig på 70-tallet, og de av dere som liker Kraftwerk, er allerede godt forberedt på hva et elektronisk sound kan by på. Selv har jeg plater fra både Air og Massive Attack langt oppe på egen favoritt-liste, og skremmes slett ikke av mangelen på de typiske rock-instrumentene på Fever Rays debut. Det er stemningene, låtene og det vokale som bærer, og det bærer til gjengjeld meget bra! Karin Dreijer Anderssons stemme er intet mindre enn nydelig. Hun har funnet en fremføringsmåte som kombinerer det rå og vakre, uten at det blir verken søtt eller stygt, bare egenartet og veldig… fint. Ofte filtrert og smått forvrengt, som en siste innpakning.

Det er dunkelt, nedstrippet, vakkert og passe utrivelig på en gang. Jeg finner det vanskelig å plukke enkeltlåter fra albumet, her spiller du i alle fall en hel side om gangen. Etter 5-6 runder på spilleren er det selvsagt kutt som utmerker seg, og i så måte er nok Seven og Triangle Walks de av albumets 10 låter som huskes best. Dette er en lytte-plate, hvor man griper etter tekstene, som ofte er like mørke og antydende som musikken. Jeg skulle nok ha ønsket at tekstene fulgte med albumet, jeg tror Dreijer har jobbet såpass mye med de at de fortjener å bli forstått, i alle fall tolket.

Det er mye rock-relatert historikk knyttet opp til denne typen elektroniske uttrykk, særlig referert til i ymse psykedelia og tysk kraut fra 70-tallet. Samtidig vil sortkledde goth og metall-fans tiltrekkes av tekster og stemninger på albumet.  Dersom du er åpen for at god musikk kan skapes uten dundrende trommer og lange gitarsoloer, bør du gi Fever Ray en sjanse. Dette er for spennende til at det er bare de hippeste av elektronika og de smarteste av pop-publikummet som skal nyte Fever Ray.