Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens album mai 2009: Frijid Pink - Frijid Pink (1970) 10/10

Jeg har alltid beundret folk som har stått opp og frontet plater som har betydd mye for de. Særlig når man trår utenom de åpnbare klassikerne som alle har et forhold til. En av de platene jeg selv alltid kommer tilbake til, er debuten til Detroit-bandet Frijid Pink. Med sitt knallrosa cover og høyoktan syreblues med arrogant fremtoning er den et uvanlig friskt pust i enhver platesamling som står i fare for å preges av arty selvhøytideligheter.

Åpningskuttet er den litt såre, smått langsomme God Gave Me You, en bluesinspirert låt med klar retningsviser mot det heavy-psykedeliske universet albumet som helhet sokner til. Crying Shame tar staffettpinnen videre, med en av de råeste fuzzgitarene som noen gang er innspilt på plate. Rå, blødende bluesriff bjeffer ut av en sprukken høyttaler. Kelly Greens særegne røffe og rustne vokal passer som hånd i hanske med Gary Ray Thompsons overstyrte gitar-arsenal. Legg til et tungt bass/tromme-komp som med sin tørre lyd alltid er et stykke bak i miksen, så har du oppskriften på Frijid Pinks debutalbum.

Drivin Blues er et stykke dampende blueshåndverk som rettferdiggjør den senere John Spencers omgang med begrepet. Vi kan også nevne The White Stripes, og la resonementet henge et øyeblikk i luften….Dette er Rock som fremføres høylydt, forvrengt og med imponerende energi. Ivrige samlere av tøffere US-psykedelia og garasjerock vet at vi snakker om et band og en utgivelse som gjerne blir sett på som en naturlig videreføring av Blue Cheers legendariske debut Vincebus Eruptum, og man tenker også i retning av tidlig MC-5.

B-siden åpner med den pumpende, knalltøffe End of The Line, et av albumets aller tøffeste kutt. Jeg har en mistanke om at Frijid Pink hadde et sjeldent godt øyeblikk ved innspillingen av deres første skive. Deres senere utgivelser er slett ikke like interessante, og ut i fra de tv-klippene jeg har sett opp gjennom årene, er jeg ikke sikker på at de var all verdens live-band heller. På plate i 1970 låter det uansett bredbeint, støvete og veldig, veldig tøft. Frijid Pinks versjon av House of the Rising Sun er kanskje deres aller største øyeblikk, i alle fall deres mest kjente. Hør låten ved å følge linken nederst på siden, og døm selv! I Want to Be Your Lover er nok et bullseye, med en melodilinje og et luftgitar (og tromme)-potensiale som i alle fall redder min dag.

Amerikanske originalpressinger på Parrot kan man fra tid til annen plukke opp greie eksemplarer for en drøy tohundrelapp eller så ($25 i Goldmine). De var svære i USA, og det finnes i alle fall tidlige singler av bandet som passerte en million solgte. Ebay er som regel stedet å lete, det er ikke så ofte jeg har sett plata i norske bruktsjapper eller på QXL. Vil man virkelig flotte seg, kan man kjøpe den engelske Deram-pressingen, som i pen stand vil koste deg et sted mellom 4 og 6 hundrelapper. (listet til £38 i Rare Records). Jeg har sistnevnte selv, men vil vel nesten si at US-pressingen føles ”riktigere” i denne sammenhengen.

Jeg merker meg for øvrig at Frijid Pink er på veien igjen, med kun trommisen som originalt medlem. Jeg har hørt noen låter, og kjente jeg ble litt trist i mitt dunkende rockehjerte. Det var lite eller ingenting som kunne minne om bandets egenart fra 1970. Thumbs down!

http://www.youtube.com/watch?v=t40INnb6DnY&feature=related