Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Stein Torleif Bjella - Heidersmenn (Oh Yeah / EMI 2009, vinyl 2010) 9/10

Format: 176 gram vinyl
Cover: Utbrett
Innercover: Hvitt, nøytralt

Dette albumet skal du ha! Av norske utgivelser er det er utvilsomt det mest forfriskende og overraskende jeg har lagt på vinylspilleren siden Martin Hagfors’s Men and Flies som ble anmeldt for om lag et år siden. Nå kom riktignok CD-utgaven av dette albumet tidlig i 2009, men heldigvis har noen tatt til fornuft og skjønt at denne godbiten må ut på vinyl. Endelig!

Bjella er en voksen mann og en godt bevart hemmelighet fra Øvre Ål i Hallingdal, omtrent hvor bredbåndet tar slutt og Hellbillies holder hus. Som sine sambygdinger synger også Bjella sine amerikansk-inspirerte låter på uslepen Hallingdøl. Man skulle kanskje tro at det enkleste og mest åpenbare ville vært å invitere Hellbillies-gutta på ei kasse øl og spille inn dette albumet sammen. Det er her Stein Torleif Bjella gjør det geniale, han lar Kjartan Kristiansen bli produsent og musikalsk makker. Slik legger han grunnlag for en akustisk innspilling med drahjelp fra en gammel punker og vel respektert rock-poet.

Det første som slår deg er det djevelsk direkte og tette lydbildet. Bjellas romklang har ikke bare Room og Hall, den har en innstilling som heter small kitchen. Her er det bare du og Stein Torleif Bjella tilstede. Du tar deg selv i å bli brydd om du ikke følger med. Det låter guddommelig personlig, uten å være i nærheten av å bli skranglete. Dette er ingen spinkel amatørproduksjon, heller tvert imot. Delikat, utsøkt og varmt er adjektivene som skal brukes her. Lett slentrende, selvsikker og voksent starter albumet med den fenomenale Visepsykiatri, og blant mye annet synes jeg referansene til J.J. Cales lune og tilbakelente Thulsa-sound føles relevante.

Den melodiøse Redningsmann ledsages av lekne trekkspill og mandoliner. Selv om instrumenteringen kan få oss til et øyeblikk å tenke retning Telemark og Nordstoga sier jeg med en gang: Dette er fra en annen planet, med adskillig mer brodd. Det er på ingen måte rosemalt bonderomantikk av det solfylte slaget du får servert på Heidersmenn. I Bjellas svært gode tekster skjønner du at han har et reflektert og sammensatt syn på både egen og andres hverdag. Den sarkastiske tittellåta sparker mot tafatte ungkarer, men hedrer også kvinnfolka og mødrene som holder liv i disse.

Jeg tar meg alt for ofte i å sette musikk foran tekst. Et tøft riff eller et fett refreng er nok til å imponere. Dermed kan jeg være med på mye når det gjelder ord. Klarer et band eller en artist å få meg til å glemme musikken og bare lytte til teksten, skjønner jeg raskt at det er noe ekstra på gang. Sist jeg ble sittende ytterst på stolen og bare nyte ordene var ved Thåströms Kärlek-album. Nå skjer det altså igjen. Stein Torleif Bjella viser en modenhet og balanse i sine betraktninger, som presenteres i engasjerende historier med nøye utvalgte ord.

Sjå koss augun mine renn
hjarta mitt blør
psykisk kan du vera sjøl.
Kom hit og sett deg ned
Du kan vel sjå litt stort på det


Noen ganger så direkte og ærlig om vanskelige temaer at du ikke vil høre resten av historien. Andre ganger morsom med treffsikre punchlines. Språket er velutviklet, men Bjella tør også å være tøff, bråkjekk og rocka. Slik bygger han en bro mellom heimstaddikterne Nordstoga / Hellbillies og tapte undergrunnspoeter og rock-ikoner som Per Bergersen og Joachim Nilsen.

Kjære Gud
Du er vel lei store ord.
Kom sjøl
ikkje send junior


Albumet er drevet frem av akustiske strengeinstrumenter. Trommer finnes ikke. Drevne Geir Sundstøl fremstår som platas mest mangfoldige instrumentalist, men det er alltid nyansert og aldri overskyggende for Bjella selv. Kjartan Kristiansen har også klimpret litt, og ja, Hellbillies er representert ved Lars Håvards steelgitar. Med tanke på at instrumenteringen er såpass konform som her, vil lydbildet kunne utvikles dramatisk om Bjella ved en senere anledning skulle ønske å ta en Dylan ’65, ved å inkludere trommer og elektriske gitarer. Her ligger alle veier åpne, og nesten uansett hva Stein Torleif Bjella måtte velge, er jeg temmelig sikker på at han klarer å gjøre gull ut av sliten asfalt, rustne pickup’er, tapt kjærlighet og evige bygdedyr.