Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Fornøyelig fra Hovland

 

Ragnar Hovland – Dr Munks Popleksikon (Samlaget 2008, 272 sider) 7/10

 

Anmeldt av Morten O. Reiten

 

Straks før jul fikk Rocksirkus-redaksjonen i hende et eksemplar av Ragnar Hovlands rimelig ferske halvfiksjon og leksikon-lookalike Dr Munks Popleksikon. Late juledager med kaffe i koppen, marsipan i munnen og skiene trygt plassert i garasjen var som skapt for Hovlands lettleste, fantasifulle og temmelig personlige innblikk i en variert pop og rockverden.

 

Ragnar Hovland er en av etter hvert ganske mange jordnære, litt ”vanlige” forfattere jeg vet har et særdeles sterkt forhold til musikk. Her tar han musikklidenskapen helt ut, og lager et slags anarkistisk leksikon bestående av plater, sjangere, artister og detaljer som har betydning for Hovland selv. Dr Munk, som ”bare låner ut navnet sitt”, har lite eller ingenting med boka å gjøre. Dette er i høyeste grad Ragnar Hovlands popleksikon, men med en ørliten dose kunstneriske frihetsnykker passer det vel bedre å slenge på et litt kryptisk navn på coveret. Fair Enough.

 

Boka er oppbygd som et leksikon i den forstand at den baserer seg på relativt kortfattede tekster og artikler som er organisert alfabetisk. Her slutter vel egentlig også likheten med et ordentlig leksikon. Ingen oppegående musikkelsker (bortsett fra Hovland selv) vil kunne tillate at denne boken ble brukt som et oppslagsverk med fasitsvar. Både utvalg og omgang med de ulike artister er høyst subjektive og byr på synsing, merkelig faktakunnskap og irrelevante detaljer. Nettopp derfor kan du kose deg med boken fra perm til perm. Bare de mest fortapte av dere gjør det med et "vanlig" leksikon.

 

Leksikon i formen, skjønnlitterær i innholdet. Der omtrent har du Hovlands bok. Underholdende, morsom og personlig. Her finner du hans egne, snurrige betraktninger rundt Abba og A-ha. Han skriver tre sider om Amen Corner, som så ofte ellers blir glemt. Beach Boys er gjenstand for en morsom historie tilbake i tid, mens Blondie raskt og enkelt konkluderes med at du får alt på deres Greatest Hits. Hovland er aldri redd for å gi deg platetips, og han er kanskje litt vel myk når han såpass ofte lander på Best Of-album som de anbefalte skivene. Vi finner forholdsvis ukjente/ubetydelige navn som Cilla Black, Virginia Astley, Kate St John og Leon Redbone, side om side med bautaer som Elvis, Kinks og Beatles.

 

Hva så med synsingen og smaken til Hovland, treffer han? Det første som slår meg er at vi er minst like enige som uenige om hva som er bra og minneverdig. Blar man bakfra i boken, handler de tre siste artiklene om Warren Zevon, Robert Wyatt og Roy Wood. Tre utsøkte artister jeg selv setter svært høyt og ofte spiller. Her er Hovland raus med komplimentene og kjærlig omtanke. Jeg nikker gjenkjennende og skjønner vi er på bølgelengde. Det samme gjelder Richard Thompson og Rolling Stones. Så skilles våre veier i det Hovland avdekker et litt overfladisk forhold til Sex Pistols og The Who. Greit nok som subjektiv ytring, men selvsagt på tynn is enten man snakker om rockleksikon eller skal diskutere band av betydning med undertegnede. Tynn is aner jeg også når Ragnar Hovland utpeker Ten Years After-sjefen Alvin Lee til å være den verste av de alle under kapittelet ”Lange gitarsoloer” som innledes med betegnelsen ”En uting”.  Enda styggere råk dukker opp når vår felles venn Arthur Brown (han med Fire) dukker opp. Den fargerike Brown var udiskutabelt en sterk påvirkning for Alice Cooper og Kiss, men å omtale disse som ”mindre talentfulle artister” er i beste fall egnet til å fyre opp et saftig nachspiel-tema. Hva kjennetegner talent i popbransjen? Jeg vil påstå at lange biler, villige damer, gullplater og trillebårlass med penger kan være målestokker verdt å bruke i denne tross alt skitne og overfladiske verdenen. Nei Ragnar, Gene Simmons ruller rundt på sitt håndknyttede teppe og ler så han brekker seg når jeg forteller at Arthur Brown faktisk er en hel del mer talentfull. So What. Wha Ha Ha Ha Ha.

 

 

Dr Munks Popleksikon får deg til å ta stilling til, og reflektere over ganske irrelevante problemstillinger. Som skjønnlitterært verk setter jeg absolutt pris på de så vel litt tvilsomme stikkene, som de varme, omfavnende kjærlighetserklæringene. Popleksikonet er fullt av morsomme digresjoner, korte historier og mer eller mindre faktabaserte opplysninger. Hovland har åpnet sitt hjem og blottlagt sin platesamling for oss, hvor deler er pent fotografert av Tove Breistein. Dermed kan de verste nerdene av oss også beskue illustrasjonene og prøve å avgjøre hvilke utgaver det er snakk om, studere pris og tilbudslapper for å se om plata var et impulskjøp til lavpris, eller prøve å gjette hvor mye albumet har vært spilt.

 

Vel blåst, Ragnar! En morsom bok du leser fra perm til perm, og senere blar i og leser bruddstykker fra.