Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Håvard Rem - Innfødte Skrik (Schibsted 2010) 4/10

 

Lest og vurdert av Morten Reiten 

Poeten og forfatteren Håvard Rem forsøker fra sidelinjen å nærme seg en sjanger som i snart 20 år har vært lett synlig, men likevel vanskelig tilgjengelig for de fleste av oss. Rem har de siste årene "hospitert" i deler av miljøet, og jeg har inntrykk av at han har hatt en forholdsvis positiv opplevelse, som han ønsker å videreformidle i Innfødte Skrik. Resultatet er forsåvidt et interessant innspill, men likevel hverken fugl eller fisk.

Jeg hadde gledet meg til å lese Rems bok om norsk black metal, eller svartmetall, som nå visstnok er en akseptert oversettelse og bruk av begrepet. Norsk black metal har i to tiår vært en omfattende kulturell eksportartikkel og en betydelig del av norsk plate og livemarked. Den mørkeste rocken her til lands er så omfattende og har såpass sterke historier på samvittigheten at historien er overmoden for å skrives. Både deltagerne i sjangeren, deres publikum og alle andre med en viss rock-interesse fortjener nå et fyldig, oversiktlig og grundig verk. Det var denne historien jeg håpet at Rem skulle forfatte.

Jeg er ikke noe kjernepublikum, og eier knapt nok en Black Metal-utgivelse i min ellers så omfattende platesamling. Men, jeg husker hvor jeg var første gang Greven figurerte på forsiden av Dagbladet. Det gjorde inntrykk, og gjorde meg oppmerksom på en sjanger jeg frem til da knapt ante eksisterte. Jeg har venner som spiller og har spilt i forholdsvis anerkjente black metal-band. Sist men ikke minst deler jeg mange av de samme tidlige musikalske inspirasjonskildene som black metal-bandene direkte eller indirekte har hatt, det være seg Black Sabbath, Kiss eller Iron Maiden.  Som mer enn middels interessert i musikk, og med et bankende hjerte for norsk rock, er jeg opptatt av at black metal-sjangeren får den anerkjennelse den fortjener. Særlig fordi mange av deltagerne selv har blitt såpass voksne og moderate med årene at vi kan snakke åpent og fritt over bordet, uten at brun ondskap og religiøst hat trenger å være altoverskyggende for ethvert tilbakeblikk og forsøk på å sette sjangeren i perspektiv, både sosialhistorisk, ideologisk og ikke minst musikalsk.

Som historieverk er det ingen hemmelighet at jeg synes Rems bok faller fullstendig gjennom.  Rem gjør det klart i forordet at historien i Innfødte Skrik fortelles med utgangspunkt i en stram og nøye analysert kronologi, og gir leseren fem grunner til å fortelle historien om norsk svartmetall. Jeg tar derfor utgangspunkt i at Rem mener dette er det beste/mest formålstjenelige/mest korrekte historieverket om norsk black metal som er mulig å utgi pr 2010. Hva er det som gjør at jeg ikke entydig applauderer resultatet? Det mest umiddelbare, og mest oppsiktsvekkende, er at det ikke finnes ET ENESTE bilde i boken. En såpass visuell sjanger som black metal kan ikke historiefortelles med bare ord. Sorry, men allerede her synes jeg at beina sparkes under ”Historien om norsk svartmetall”.  Boken blir ikke den bredt anlagte fortellingen som ville fått noen til å le, andre til å gråte. I form ligner den enten en roman, eller et pensumlistelignende innspill med forsøksvise årsaksforklaringer og andre lite rocka tilnærminger i tørr innpakning.

Det føles litt rart å skulle sitte å skrive dette, for jeg er ingen litteraturanmelder. Jeg tror likevel jeg er skikket til å mene noe om Innfødte Skrik, og er i en posisjon der det er naturlig for meg å dele disse meningene med flere. Som hobbyskribent og rock-historiker omfavner jeg alle seriøse innspill som kan bidra med interesse, kunnskap og engasjement rundt den meget omfattende sjangeren som strekker seg fra visesang og folkrock på den ene siden, til for eksempel black metal på den andre. Jeg er sulten på ny kunnskap og biografier, enten artisten er Åge Aleksanderesen eller Dimmu Borgir.

Boken er en berg-og-dalbane. Noe er velskrevet, og en del av stoffet føles interessant og/eller relevant. Likevel synes jeg Rem gaper over for mye, når han både skal prøve å komme til bunns i sjangerens ulike ideologier, brokete kriminalhistorie, sosiologiske aspekter og endelig den musikalske utviklingen. Jeg tror rett og slett dette er så forskjellige temaer at man burde sett tre-fire bøker av ulike forfattere med ulik innfallsvinkel og spisskompetanse for å virkelig kunne formidle dette. Nå dras det i alle retninger. Fra rene biografiske fortellinger, til overraskende kriminalhistorier hvor forfatteren til og med antyder at han er på sporet av mer enn oppsiktsvekkende avsløringer knyttet til en av sjangerens mørkere kapitler, kirkebrannene.

For oss som i mange år har fulgt sjangeren med interesse fra utsiden, er det en del hendelser som har brent seg inn i hukommelsen, og som ikke har noe med de musikalske kreftene å gjøre. Myter og sannheter knyttet til et Mayhem-medlems selvmord er en av disse hendelsene. Drapet på Øystein Aarseth og de tallrike kirkebrannene er andre ting man ikke glemmer så lett. Skal man først lette på steiner i et såpass ideologisk skummelt terreng som black metal, kunne jeg tenkt meg en enda grundigere jobb dersom det var kriminalhistorie som skulle skrives. Dersom det letes etter grums her, finner man mer enn hva som kommer frem i Innfødte Skrik. Det er jeg helt sikker på!

Jeg savner et sterkere fokus på det musikalske, og synes Rem litt for lett vandrer til de tuene han selv ønsker. Han siterer Leonard Cohen, og går langt i å mene at Turboneger var en av de virkelige pionerene innen norsk black metal. Han bruker mye tid på bandet 666 fra Tromsø, som kan ha vært norges første black metal-band, og da snakker vi så tidlig som 82/83. Men hvordan låt 666? Hvor mye av punk-arven fra Norgez Bank var med i bagasjen? Tar jeg feil når jeg minnes at 666 vartungt inspirert av Mötörhead? Hadde bandet doble basstrommer, og hva med vokalen? Låt den som gurgling, skriking eller noe helt annet? Jeg synes Rem alt for sjelden prøver å beskrive det rent musikalske blant band, sjangere og utviklingsforløp som han omtaler. Er denne overfladiske omgangen med tonespråket et slags "takk-for-sist"? Flere av musikkprosjektene han har vært involvert i (som Cohen på norsk) ble ofte omtalt og vurdert på bakgrunn av det musikalske som andre stod bak, og IKKE på bakgrunn av den jobben Rem hadde gjort med å oversette tekstene. Tar han hevn ved å feie det musikalske under teppet, og trekke frem det ideologiske aspektet som det bærende i historien?

Alle oppegående rock-interesserte vet at mye har vært sagt, sitert og ment av black metal-musikere i Norge. Rem minner oss på det, og vi ser oss tilbake med litt vond smak i munnen. Noe av det prøver man å gi en forklaring på, mens andre ting blir hengende i luften. Samtidig får vi et visst innblikk i hvem noen av pionerene i sjangeren var, og hvordan de kan ha blitt formet på veien. Jeg klarer ikke helt å finne nerven i personskildringene, og synes oppvekst og bakgrunnsstoffet blir for tynt og lite engasjerende.

Jeg kjenner alt for lite detaljer i det norske Black Metal-miljøet til at jeg tør å mene noe om faktastoffet i Innfødte Skrik. Jeg merker meg likevel at Rem bommer på årstallet for Black Sabbaths debutalbum, den kanskje aller viktigste albumutgivelsen for all moderne metallmusikk. Jeg håper at det han skriver er sant og kan imøtegås av andre som kjenner miljøet og sjangeren. Samtidig vet jeg at debatten om boken går flere steder. Jeg har bevisst styrt unna disse, da jeg ikke ville la meg farge av andres meninger før min omtale var publisert. Jeg har likevel tillatt meg å lese Varg Vikernes omtale av boka fra 22. Mars, og Rems svar et par uker senere. Det er liten tvil om at det mellom disse er mildt sagt ulike oppfatninger av mye i boken.

Black metal-sjangeren i Norge har hatt to omfattende sider parallelt med den musikalske. Både den ideologiske, som kan ha omfattet både nasjonalsosialisme, satanisme og Odinisme og den kriminalhistoriske siden, anført av drap og kirkebranner. Det å skulle vektlegge og bygge bro mellom alle disse tre sidene er en stor utfordring, og jeg gir Rem honnør for forsøket. Overgangen mellom temaene er ikke nødvendigvis dårlige, og Håvard Rem er ingen amatør når det gjelder å skrive bøker. Jeg hadde ønsket meg et verk som la størst vekt på de musikalske aspektene av sjangeren, som også var en historisk-biografisk bok fylt med fotografier, platecover, plakater, avisutklipp og illustrasjoner. Denne boken kunne nok ikke Håvard Rem ha skrevet. Som rock-historiker er jeg redd han er i fjærvektsklassen.

Det kanskje beste som kommer ut av innfødte skrik, er ønsket om å fortelle en annen variant av det som skjedde på veien fra et satanistisk, blodig hatopprør til MGP-scenens vindmaskiner og kommersielle anerkjennelse. Jeg ser ikke bort i fra at vi de nærmeste årene får flere utgivelser som ønsker å fremstille norsk black metal på en annen måte. Da blir Rems utgivelse en av flere bøker man kan støtte seg på om man for eksempel skulle velge svartmetall som tema i en masteroppgave, eller som journalistisk research. Mange vil ha glede av å lese boken, men jeg er redd de som vil ha størst interesse av den, befinner seg forholdsvis langt fra sjangerens kjerne.