Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling:

Khan – Space Shanty (Deram 1972) 9/10

 

Tittelkuttet Space Shanty åpner albumet med brusende orgel, dramatiske trommer og en karakteristisk, sterk og dyktig vokal. Man får litt den samme følelsen som når man oppdager Quatermass eller Fanny Adams, dette var overraskende bra til å være ”ukjent”. Nå må det sies at det alltid har vært noen der ute som har vært klare for å rakke ned på så vel Khan, som andre mindre kjente, men høyt aktede band fra tidlig 70-tall. Gjerne i den hensikt å skulle ta i fra de integritet og status, ved å mene at bandet kun har vært utsatt for en ufortjent hype.

 

Musikalsk så snakker vi om en meget britisk-klingende hard progrock, med noe jazz og litt klassisk iblandet. Her er det en del Deep Purple, noe Gentle Giant, en hel del Caravan og Camel og en dæsj Emerson, Lake & Palmer og Yes på toppen. Mye bra orgel, tøft basspill, mengder av fint gitararbeid og vokal som forsegler det hele på en særdeles god måte.

 

Selv om bandet Khan ikke er kjent for alle fra før, vil medlemmene ha en imponerende stor kontaktflate. Mest kjent er nok gitarist Steve Hillage, som både er kjent som sentralt medlem i Gong, og med en solid karriere på egen hånd. Hillage fikk med seg Nick Greenwood på bass, som hadde spilt i The Crazy World of Arthur Brown. I Khan fikk Greenwood utforsket en mer teknisk, melodiøs og virtuos side av seg selv, albumet byr på svært mye fin bassing.

 

Hammond-spillet på Space Shanty er for mange verdt prisen på albumet alene. Dette ivaretas av Dave Stewart, som samtidig var aktiv med Egg, et annet morsomt prog-band. Senere skulle Stewart bli sentral i både Hatfield and the North og National Health, som er viktige representanter for den såkalte Canterbury-prog’en. Den vakre Stranded ført i pennen av bandleder Hillage, avslutter A-siden. Dette er noe av det flotteste som har kommet fra et Canterbury-band noensinne. Den har den varme, lune følelsen en god Canterbury-låt skal ha, sterk melodilinje og fin progresjon. Et herlig stykke musikk!

 

Mest overraskende er for min del det vokale. Nå kjenner jeg godt til både Hillage, Greenwood og Stewart fra andre sammenhenger, men at de to førstnevnte skulle kunne komme opp med såpass sterke sangferdigheter er imponerende. Både soloprestasjoner og mer komplekse harmonier tilhører noe av det beste jeg har hørt på lenge fra et engelsk 70-tallsband.

 

Artig er det også å dykke ned i de musikalske krumspringene. Hillage spiller tidvis veldig heavy og direkte, noe som gjør sammenligningen med Deep Purple relevant. Det er mye taktskifter og variasjoner på albumet, men aldri mer enn halvparten av hva Yes ville klart å klemme inn på en seksminutters låt. Låtmaterialet er helhetlig og bra, og balanserer fint mellom strukturert riffbasert gjenkjenning og frie jam-tendenser. Det er samspilt, tett og meget dynamisk.

 

Space Shanty er et imponerende gjennomført album. Er du glad i britisk, melodiøs prog fra 70-tallet med mye tyngde, er dette et må-ha-objekt. Originalen på Deram bør ikke være umulig å finne for en 4-5 hundrelapper i akseptabel stand. Albumet har dessuten vært represset flere ganger, senest for et år eller to siden av Tapestry Records.