Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling: Kiss – Dynasty (1979) 9/10

 

Kiss inntar dansegulvene, Martinien skvulper og saltstengene flyr til alle kanter når viltre bein danser pressen ut av buksene. Åpningskuttet I was made for loving you er kanskje en av de tøffeste sangene som noen gang har nådd et dansegulv, og en temmelig raffinert låt på alle måter. Med sine pumpende gallopp-rytmer og markante breaks, sukkersøte refreng og catchy detaljer snakker vi om en udødelig klassiker. Det ble bestandig bråk på diskoteket hjemme når den svenske DJ-en fadet låten etter andre refreng og det Bee-Gees-aktige mellomspillet, før gitarsoloen. Kiss-fans setter nemlig gitarsoloen her høyt, og det låter kuler og krutt.  Dynasty er på mange måter et utypisk Kiss-album, da det for alvor flørter med musikalske koder mange vil mene er for uoppnåelige for et band som Kiss.

 

Dynasty er et forbasket tøft, smart og ikke minst fengende album som vitaliserer et Kiss som raskt kunne ha gått ut på dato ved utgangen av 70-tallet. Stones-låten 2000 man er som skrevet til Ace Frehley, og står som en bauta innen verdige coverlåter.  Shure Know Something har også partier som gir Bee Gees-assosiasjoner, bare distansert av Gene Simmons sløye, men likevel faretruende bassgang. Heldigvis drar det på i refrenget slik at rock-folket ikke kaster plata i søpla etter første gjennomhøring. Bra gitarspill finner vi her også! Sammen med I Was Made For Lovin You, er Shure Know Something regnet som den mest ”klassiske” Kiss-låten fra albumet.

 

Trommeslager Peter Criss er ofte ansett som taperen av Dynasty. På full fart ut av bandet, og her erstattet av den anonyme/ukrediterte Anton Fig på alle låter, med unntak av Dirty Livin’. Her får Criss i tillegg til å slå trommer, også besørge det vokale, med hederlige resultat. Låta smyger seg inn i øregangen og er en glemt klassiker i Kiss-katalogen. Simmons basser som en farget funk-gud, men jeg er usikker på om han liker det han gjør. Ryktene vil i alle fall ha det til at han var svært skeptisk til å føre Kisskuta inn i farvann hvor soulpirater og disco-løvinner rådet grunnen.

 

Charisma åpner B-siden, og er en personlig favoritt. Med jevne mellomrom dukker denne småstreite, men likevel litt avskyelig og farlige Simmons-låta opp i bakhodet med det resultat at jeg begynner å nynne på den. Sikkert et godt tegn (på at låta har noe ved seg…) Magic Touch er den eneste låten på albumet som ikke byr på noe spesielt, annet enn å være en rimelig A4 rocklåt, med kvaliteter som passer best som filmmusikk til en billig produksjon for tenåringsmarkedet. Hard Times er kanskje ikke noen klassiker heller, men Ace Frehleys kontante, upolerte stil hever låten til en frisk, liten råtass. Friskt synes jeg også Simmons låter i sin andre låt på albumet, X-Ray Eyes.  Save Your Love avslutter albumet, og etter en litt avventende start, er det duket for et av de aller tøffeste Kiss-refreng noensinne. Nok en gang med Ace Frehley som ledende vokalist.

 

Dynasty er det "smarteste" albumet Kiss laget, og en herlig oase i skjæringspunktet mellom skarpslipt glamrock og pumpende 70-tallsdisco. Det er herlig, skamløst og farlig svingende. Det kanskje aller sterkeste med Dynasty er den nydelige, naive 70-tallsestitikken albumet formidler. I skarp kontrast til raddisbølger og punk-eksplosjoner, taler Kiss de bekymringsløse middelklasseungdommers språk, de som innreder sine kjellerstuer med lavalamper og brun-oransje tapeter. Vinylsamlere bør jakte på originalpressingen som har poster i 6X LP-størrelse og originalt innercover. Strøkne eksemplarer får du for rundt 250 kr. Dropper du plakaten, får du et eksemplar til under hundrelappen. Dynasty er et album det aldri vil være feil å ha i samlingen!