Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Late of The Pier - Fantasy Black Channel (EMI) 9/10

 

Format: LP, 180 gram
Cover: Utbrett
Innercover: Tykt papir med firefargers trykk & massevis av bilder

 

Jeg fikk et tips i fra en svært musikkinteressert kjenning om at jeg burde sjekke ut Late Of The Pier når jeg fikk anledning. Anledningen er nå, og bandet er ute med sitt debutalbum Fantasy Black Channel. Bandet består av fire engelske unggutter som vi ikke engang skal prøve å putte inn i en sjangerbås. Både fordi det låter MYE, og fordi feil sjanger kan få mange til å lukke ørene og ikke være mottakelige for velmenende musikktips.

 

Selv er jeg av de som griner litt på nesa når jeg hører begrepet indiepop. Det får meg til å tenke på band som er enda kjedeligere enn Travis og Coldplay, og derfor ikke har slått gjennom eller fått platekontrakt. ”Uavhengige”, eller Indie. Omtrent som om alle arbeidsledige som bare fikk strøjobber skulle kalle seg frilansere… Nok om det. Jeg hadde snappet opp begrepet Indie om Late of The Pier også, men tipseren har musikksmak jeg har full tillitt til. Derfor var det med spenning jeg satte på skiva som dukket opp i posten her om dagen.

 

Coveret var ubestemmelig, en litt billig collage på forsiden ga inntrykk av litt tøysete poprock, mens det dunkle bildet i utbretten ga assosiasjoner til tidlig 70-tallsrock av det mindre lystige slaget. De første rundene på spilleren lovet godt, her var det konsist, stramt og tungt. Så bærer det av sted, kult bassriff, heftig rytmikk. Mye lyd. Mars Volta møter Motorpsycho møter The Aller Værstes vindskjeve ska-punk. Jøss, dette svinger uforskammet bra. Så friskt, så fargerikt! Jeg spiller introen en gang til!

 

Hot Tent Blues er en av de tøffeste låtene jeg har hørt av et nytt band i år. Tøft spilt, oppfinnsomt og med en flott vokal. På Broken blir vi for alvor klar over bandets begeistring for gamle synthesizere, her er Junoer og annet leketøy fra tidlig 80-tall i massevis. Synthene brukes aggressivt, med fete, overstyrte leadlyder som konkurrerer med gitaren om plassen fremst på scena.

 

Space & The Woods er en pussig, elektronisk affære som sjangler schizofrent fra sjanger til sjanger i stadig like frenetiske rytmeskifter. Interessant. Det er i det hele tatt ganske interessant å se hvor mye bandet klarer å favne om på to Lp-sider uten at det spriker for mye. Her er desperat rock, fiffig prog i Zappa-landskap, mer eller mindre uavhengig pop-flørting, og mye tidlig 80-tallslefling. Både de hissige synth’ene og vokalen bærer bud om at bandet er glad i tiåret da Talking Heads og Depeche Mode var store navn.

 

White Snake åpner B-siden, og har pent lite til felles med et visst engelsk band med samme navn. Vokalen er smart, tempoet høyt, og synthesizeren? Jo da, den er der den også. Det er også de elektriske gitarene, som gir låten en temmelig punka innpakning.

 

Deretter går det slag i slag. Mars Volta-assosiasjonene dukker opp igjen midtveis i vinylens andre side, drapert i støy og feedback. Denne vekslingen mellom ulyd og iørefallende riff og sterke vokallinjer er litt av en kunst, og albumet er smakfullt produsert, med mye detaljer. Det meste av de er også riktig så vellykket.

 

The Enemy Are The Future er en vakker låt som igjen reiser den tidlige 80-tallsfanen høyt og stolt. Så kommer avslutningen, selve finalen, med Mad Dogs and Englishmen siom nesten umerkelig glir over til Bathroom Gurgle. Sammen med åpningskuttet er disse tre albumets klart sterkeste enkeltlåter. Kanskje drøyt å si at de har hit-potensiale, men skulle ikke forundre meg om de kunne dukke opp på radio i alle fall…

 

Jeg nevnte ærverdige The Aller Værste innledningsvis, og mot slutten av albumet er ska-punken jammen tilbake, enten det lukter TAV, Specials eller Clash, så låter det i alle fall svært tøft. De tre siste på B-siden sørger for at plata får et ekstra gir, en turbo, som hjelper de å dra i fra de fleste andre av sine samtidige på dagens engelske scene. Dette er tøffe, svingende låter som oser av engelsk tradisjon og kvalitet, disse duger både på discotek, radio og rockeklubber. Dans til musikken!

 

Fantasy Black Channel er mye, og det meste på albumet er temmelig bra utført. Oppfinnsomt, tøft, fargerikt og annerledes er ord jeg føler for å gjenta om og om igjen. Føler du at du er klar for et nytt band som har mye på hjertet, tror jeg du er klar for Late of The Pier. Årets mest spennende nykommer!