Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Metallica - Death Magnetic (WB) 8/10

Format: Dobbel LP, 2 X 146 gram
Cover: Utbrett
Innercover: Hvite nøytrale uten plastinnlegg

Rock-verdenen ville vært langt fattigere uten et band som Metallica. Etter 25 år i platebransjen fremstår de fortsatt som det autoritære bandet de posisjonerte seg som ved utgivelsen av Metallica/Black Album i 1991.

 

Jeg var 16 i ’91, og husker Metallicas kommersielle gjennombrudd godt. Flere i venneflokken hadde oppdaget de med And Justice for All noen år tidligere, men nå snakket vi vel nærmest om en Metallica-feber der The Unforgiven, Enter Sandman, Sad But True og Nothing Else Matters ble spilt over alt, alltid. Jeg skulle som vanlig være litt sær, og mente (mest på trass) at Megadeth var et mye tøffere band. Dermed klarte jeg også å distansere meg litt fra Metallica-hysteriet. I årenes løp har likevel den klassiske katalogen fra 83-91 kommet på plass i mine vinylhyller.

 

Årets utgivelse, Death Magnetic, er deres første studioalbum på fem år. Bandet har siden først på 90-tallet gjort noen mer eller mindre vellykkede krumspring, både musikalsk og profilmessig, De har vokst seg store nok til at de også er direkte mislikt, hvor ord som parodisk, harry og middelmådighet er gjengangere. Som all annen musikk er også Metallica en smakssak. Man kan like eller ikke like, men jeg går ikke med på at det er dårlig. I alle fall om vi legger Death Magnetic til grunn.

 

A-siden byr på tre kompakte, renskårne låter med gode riff og klassisk Hetfield-vokal. Veldig direkte, men ikke skranglete. Dette er tett og tøft. Låtene står godt til det sort/hvite coveret, her er det få men effektive virkemidler. Tung metall, med bandets særegne twist.

 

B-siden åpner med singelen The Day That Never Comes, som er et av albumets absolutte høydepunkter. Her snakker vi klassisk Metallica-oppskrift, slik som vi husker det i fra låter som One og The Unforgiven. De rolige Clean-gitarene i flere lag. Gradvis tøffere rock legges på i flere omganger, til et dynamisk uttrykk som tidvis er hardt og tungt så det holder. Fett! Til og med den klassiske (og sikkert parodierte) Hetfield-endingen er på plass, der ord avsluttes med den lett snerrende ’Ya. Mye fint gitarspill av Kirk Hammet utover i låta, og Lars Ulrich..Tja, han banker og slår på bøttene sine til glede for noen, og forargelse for andre. I det All Nightmare Long fyres opp, blir jeg sittende å filosofere litt over hvor grensene egentlig gikk mellom Thrash, Death og Speed Metal på tampen av 80-tallet. Det blir ganske raskt og hardt, som du skjønner. Noe for Kill’ em All-fansen dette.

 

Jeg får hyggelige assosiasjoner til Master of Puppets-era når Cyanide åpner C-siden. En melodiøs, bredbeint og tøff rocklåt. Det låter klassisk, og lyden er upåklagelig. Det har vært reist kritikk mot at utgivelsen har vært mastret for høyt slik at det låter overstyrt, men dette er ikke noe jeg opplever som et problem på vinylutgaven. The Unforgiven III er en nær slektning av en låt som allerede har vært nevnt, og følger samme oppskrift. Det funker overraskende bra, låten står stødig på egne bein og skuffer ingen ekte Metallica-fan. Det blir etter hvert ganske klart at albumets andre halvdel er jevnt over den beste.

 

Siste vinylside åpnes med Suicide & Redemption, en tøff sak med herlig rumlebass og sylskarpe gitarer som slår til med kirurgisk presisjon. Et av de litt mer progressive øyeblikkene på plata med gode instrumentale passasjer, som inneholder mye musikalitet og fiffige detaljer. My Apocalypse er en råtass som slutter sirkelen, en låt som står godt sammen med de harde låtene på side A.

 

Death Magnetic er ei variert skive, men jevn i kvalitet. Metallica som band er absolutt å regne med fortsatt, de evner å inkludere 3-4 fremtidige klassikere på dette albumet. Mandag morgen legges billettene ut til den kommende konserten i Oslo Spektrum. Jeg regner med de forsvinner på 30 minutter, Metallica er et band som står sterkt i alle fall hos to generasjoner med rocka nordmenn.