Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens album: UK - Danger Money ( 1979 ) 8/10

Danger Money er et album som går inn i kategorien "glemte godbiter". Bare sjelden blir UK nevnt, og mest i forbindelse med medlemmenes aktivitet i andre prosjekter. De gangene bandet har blitt omtalt i mitt nærvær har det vært snakk om bandets selvtitulerte debut fra 1978. Danger Money var deres andre album, som etter mitt skjønn byr på langt sterkere låtmateriale og et vesentlig fetere lydbilde.

UK er ikke et band som er kjent på grunn av sine prestasjoner, men utelukkende på bakgrunn av medlemmenes tidligere (og påfølgende) meritter. UK bestod i starten av Bill Bruford på trommer (Yes, King Crimson), John Wetton på bass (Family, King Crimson), Eddie Jobson på keyboard (Zappa, Roxy Music og senere Jethro Tull) og Allan Holdsworth på gitar (bl.a Gong). Et overraskende sterkt lag, som ut i fra forutsetningene utga et rimelig kjedelig og anonymt debutalbum. Etter debuten trakk Bruford og Holdsworth seg ut av bandet, og UK fortsatte som en trio med Terry Bozzio (Ex Zappa) på trommer. Ved overgangen til trioformatet skjedde flere ting. Eddie Jobson kom naturlig mer frem i lyset, og gjør mye arbeid på klassisk Hammond og piano i tillegg til sitt arsenal av synthesizere. Ikke mindre viktig var større fokus på melodier og låtskriving. Fra å være et kjedelig oppvisningsband har de plutselig blitt et flott rock-orkester!

Åpningskuttet Danger Money er en seig, passe pompøs progrocker i ELP / King Crimson-land. Vokallinjene er nesten litt folk-aktige, men med en tidsriktig rock-tilnærming. Ikke så ulikt Jethro Tulls seneste 70-tallsutgivelser. Mye flott keyboardarbeid her, og John Wetton er en meget oppegående vokalist. Rendezvous åpner i utsøkt Canterbury-stil, og beveger seg mykt avsted i pop-jazz-land, hvor assosiasjonene streifer både Camel og de roligere låtene til The Police. En flott låt, med god melodilinje og et stilrent arrangement.

Vi er tilbake i klassisk britisk progrock med sterke ELP-føringer når The Only Thing She Needs sparker i gang. Fete synthesizer-licks, perkussivt orgel og storslått tromming kombineres med en ganske lett vokal. Dette kunne godt ha vært utgitt i 72, tidløst med mange gode detaljer. En god låt-lengde på nesten 8 minutter gir selvsagt rom for en dynamisk utvikling, og det bygges flott opp til en finale mot slutten av side A.

Vinylens andre sider åpner med Caesars Palace Blues, som selvsagt ikke er noen blueslåt. Det åpner ganske seigt, men skifter over til en fiffig, King Crimson-aktig rytmikk og Eddie Jobsons elektriske fiolin blir det bærende instrumentet. Vokalen er radio-vennlig, Du hadde ikke rynket på nesa om denne kom mellom Electric Light Orchestra og Supertramp på ei samleskive! En god låt, som viser at vi har med musikere å gjøre som også kan lage smart pop-prog.

Nothing To Loose er platas mest melodiløse kutt, og den eneste hvor både vokal og instrumentale prestasjoner er umiddelbart iørefallende også for et utrenet pop-øre. Ikke dårlig, men det er refrenget som er klart mest vellykket. Synes du det har vært vel glatt så langt på B-siden, får du mer enn nok kompleksitet på Carrying No Cross, platas siste kutt. Et flott musikkstykke på hele 12 minutter, som begynner med ekspanderende keyboards og en litt melankolsk vokal. ELP, Camel og King Crimson er igjen naturlige referanser. Klassisk prog på alle måter, smakfullt gjennomført. Mye fett Hammond utover i låten, og mye tøff rytmikk fra Wetton & Bozzio.

Danger Money er ingen Dark Side of the Moon eller Tarkus. Likevel er det et vel gjennomført album som byr på mest erketypisk britisk progrock, men også en vellykket flørting med melodiøs popmusikk. Få andre band lagde en så allright "gammeldags" skive som UK i 1979, et år der Punk var det eneste riktige for veldig mange platekjøpere.