Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Motorpsycho - Child of the Future (Rune Grammofon 2009) 8/10

 

Format: Hvit vinyl,  190 gram
Cover: Die-cut med trykk på innsiden
Innercover: 4-fargers, tykt
Vedlegg: 2-sidig plakat som også er laget av coverkunstner Kim Hiorthøy

Motorpsycho feirer 20 år som band med et spark på skinnleggen til alle som foretrekker musikk i digitalt format. Deres nye skive Child of the Future foreligger kun i vinylformat. Like fullt oppfattes dette som en stor og varm bamseklem til de av oss som sverger til plastikk med riler i og stort cover. Blant Motorpsychos ”egne” er det mange som sverger til vinyl-formatet, så det er ikke sikkert mangelen på CD/MP3-fomat har all verdens kontrovers likevel.

Albumet åpner frodig med The Ozzylot (Hidden In a Girl), en ”typisk” Motorpsycho-tittel, underfundig og passe uforståelig for de fleste. Det låter stort, det er ganske rett frem, og vi snakker om en melodiøs hardrocker med islett av både funk, blues, soul og en sedvanlig dose progpsykedelia. Det er så befriende godt, men samtidig oppsiktsvekkende å slå fast at Motorpsycho alltid låter som seg selv, kompromissløst men søkende, på jakt etter det ultimate musikkstykke.

Riding The Tiger har et varmt, jam-aktig preg , med sirlige gitarer og tøff, repeterende bass av det hardere slaget . Etter hvert drar det på, og setter oss tilbake til 90-tallets Motorpsycho, før de gikk inn i sin orkestrerte og produserte periode. Det blir ganske tungt og massivt, dette låter veldig tett opp til hva bandet ofte ender opp med å gjøre live, en massiv men kontrollert vegg av lyd, suggerende og tøft.

Tungt skal det fortsatt være, Whole Lotta Diana låner for så vidt tyngde og leken rytmikk fra sin mer kjente Whole Lotta-søster, men der stopper også eventuelle likheter. Diana låter ganske ”moderne”, her er det ikke så mye 70-tall å spore, mer av skitne grunge-tendenser fra tidlig nittitall.  Midtveis i låten forløses det ytterligere, og vi får et instrumentalparti som svinger uforskammet tøft, Hans Magnus Ryan er tydeligere gitargud enn på lenge, herlig!

B-sidens første, Cornucopia er en morsom sak. Lag på lag med små referanser til god rock fra 60/70-tallet ligger og venter på lytteren her. Igjen ganske melodiøst, og med bandets helt egne signatur, som betyr at inspirasjon fra King Crimson, Miles Davis, MC-5 og Tidlig Alice Cooper fint kan få plass i samme låt. Ikke mange andre enn Motorpsycho klarer å sette dette sammen til noe som fungerer. Dette er en fremtidig klassiker!

Mr. Victim er nok en hardrocker, ikke helt fjernt fra hva Thulsa Doom kunne servert oss. Stort, massivt og rimelig rett på sak, med et slør av stoner-preg, både i vokal og i kompet. Nok en vinner i mine ører, dette funker som fjell! Jeg var svak for Barracuda som kom for 8 år siden, og Child of the Future (og særlig B-siden) utfyller denne godt i sjangeren ”skitten men melodiøs tungrock”.

Det roes betraktelig ned i den akustiske The Waiting Game. Som avbrekk fungerer den fint. Det er en ganske vakker låt, og den har noen detaljer og vendinger som styrker bidrar til at det ikke blir for stillestående.

Tittelkuttet Child of The Future kan nærmest beskrives som et slags Motorpsycho for Dummies, en låt som både åpent bretter ut hva bandet selv liker, og hva bandet har bedrevet i 20 år. Her er Bents foretrukne traktorbass, og her er den melodiøse koringen, som fortsatt får de lærde til å strides om gutta i det hele tatt kan synge. Refrenget er dog litt overraskende, da det i sin vel optimistiske form trekker mine tanker i retning sen 70-tallsprog som Kansas og Mannfred Manns Earth Band.  Jeg tror vi kan si det slik at liker du denne låta, vil du kunne like veldig mye av det bandet har gjort. Synes du dette låter surt og trist, er du derimot i en helt annen målgruppe enn hva Motorpsycho kan klare å tilfredsstille.

Hvor bra er så albumet? Jeg er stor beundrer av Motorpsycho som institusjon, og liker svært godt mye av det de har gjort. Jeg har dyp respekt for trioen både som musikere og hva deres musikalske referanser angår, men man må også være ærlig og realistisk om man skal ha et snev av troverdighet som anmelder og rock-guide. Child of the Future er ei bra skive, med tre-fire låter som vil inngå som en essensiell del av bandets låt-katalog. Jeg holder en knapp på at forrige utgivelse var et hakk hvassere, og at det er et stykke igjen til Motorpsycho på sitt aller beste. Like fullt står Child of the Future som et fullverdig album, og er på ingen måte å regne som en ”ekstrautgivelse” eller et overskuddsforetak på tross av de noe spesielle omstendighetene (kun vinyl).