Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Neil Young & Crazy Horse - Live At Filmore East March 1970 (Reprise / Classic Records) 9/10

 

Format: LP, 204 gram
Cover: Utbrett
Innercover: Tynn plast
Annet: Insert i tykt papir + diverse reklameflyers...

 

Våren 1970 hadde Neil Young to studioalbum som soloartist bak seg, og var snart ferdig med innspillingen av sitt tredje, den meget sterke After The Gold Rush. Nå har det dukket opp en flott vinylsak som byr på Neil Young Live fra Filmore East, mars 1970. Arkivopptak kan være morsomme, men at det skulle låte så bra, hadde jeg ikke ventet.

 

Det åpner stødig og hyggelig med Everybody Knows this is nowhere, fra Youngs andre album som bærer samme navn. Lyden er svært god, og bandet samspilt som få. Dette lover bra!

 

Allerede på kutt to blir vi overrasket. Her får vi servert Winterlong, som jeg kun kjenner i fra den triple samleren Decade. Så vidt jeg husker var denne ment å være med på Everybody Knows, men ble av en eller annen grunn vraket. Fint at den dukker opp her i alle fall, for den funker svært godt.

 

Tredje og siste låt på side A er den mektige Down By The River, som også er hentet fra Youngs andre album (Vi kan allerede nå slå fast at det faktisk ikke er en eneste låt fra debuten eller den kommende After the Goldrush her.. ) Down By The River er jo svært lang i studioversjonen med sine 10 minutter, så ingen bør heve øyenbrynene over lengden. Kvaliteten derimot, den kan imponere hvem som helst! Crazy Horse er et fantastisk backingband, og Neil Young er både smakfull og oppfinnsom nok til å krydre et slikt komp i minutt etter minutt uten at det blir kjedelig. Gitarlyden er umiskjennelig og ærlig, og vokalen likeså.

 

Side 2 åpner med den rimelig ukjente Wonderin’ som er en trivelig countryrocker, som viser Young fra sin mer akustiske side. Et fiffig grep, hvor han like gjerne kunne ha valgt en av de såre balladene for å bryte opp. I stedet tar han oss med på en rusletur blant kaktus og kveg, og det står svært bra til den elektriske kraften som ellers dominerer albumet.

 

Den store overraskelse (i alle fall for meg) er Come on Baby, lets go Downtown, som ble utgitt på Tonight’s The Night, fem år senere. Neil Young har tydeligvis en stor skuff hvor både konsertopptak og låter kan få ligge i mange år før de kommer ut på plate…  Låten er kort og konsis, av typen som fester seg etter første gjennomhøring. Teksten er også lært etter første runde. En flott stemningsskaper!

 

Siste låt, og platas definitive høydepunkt er den storslåtte Cowgirl in the Sand, også denne hentet fra Everybody knows-albumet. Dette er Neil Young i det faget han er best til, de lange elektriske gitarers natt. Vokallinjene er nydelige, og erketypisk Young. En låt som stadig overrasker meg at at ikke flere trekker frem som en av hans beste! Det er ikke mange gitarister som klarer å holde min oppmerksomhet like lenge som Neil Young, la det være sagt med en gang. Han spiller med hjertet, på en måte som rører meg dypt. Rått, sårt og tøft!

 

Ryktene vil ha det til at det er MYE i Neil Youngs arkiver som skal se dagens lys i tiden fremover. La oss håpe dette medfører riktighet, og at de som bestemmer har vett til å fortsatt tilby dette på vinyl. Live At The Filmore East er verdt hver en krone, du vil gråte bittert om du lar albumet gå fra deg! Skal være grei og få tak på nå, bl.a hos Panorama Records.