Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Morten leser Bok:

Olsen/Bakke/Hvidsten - Norsk Rocks Historie (Cappelen Damm 2009) 9/10

Dersom du har fulgt norsk rock med argusøyne fra ’55 og fortsatt har haukeblikk, trenger du kanskje ikke denne boka. Holder du orden på Rocke-Pelle og Røyksopp, Saft og Samsaya i eget hode, er et slikt oppslagsverk ganske overflødig. For alle oss andre kan det være greit å få satt ting i system. Husker du når det store rock-mesterskapet på Jordal fant sted? Eller Hva Øystein Sundes plate som kun ble utgitt i Sverige het? Dette og mer til finner du vettuge svar på i Norsk Rocks Historie.

Selv vokste jeg opp md Willy B’s fanzine-lignende oppslagsverk over norsk rock, 2 bind som ble utgitt først på 80-tallet. Siden den gang har det ikke skjedd all verden i relevante norske rockhistorieverk. Først de siste fem årene har vi ved Jan Eggums pop/rock-leksikon og Thor Rune Haugens diskografi-verk, fått noen solide arvtagere. Straks før jul i fjor kom så boken som i en viss grad er basert på NRK-serien ved samme navn som rullet over fjernsynet for et halvt tiår siden. Jeg fikk et eksemplar fra forlaget for noen uker siden, og dette har vært morsomt lesestoff!

Bokens tre forfattere Per Kristian Olsen, Asbjørn Bakke og Sigrid Hvidsten bør være godt kjent for de fleste som er noenlunde orientert i norsk musikkpresse. Sammen har de nå produsert 400 sider i ganske stort format, og vi har fått en fyldig, logisk og ryddig oversikt over norsk rock fra den spede starten på 50-tallet og frem til i dag. Jeg applauderer at forlag og forfattere ikke har gått i fella med å prøve å lage en rocka (les rotete) visuell presentasjon. Når du åpner boka minner den mistenkelig mye om en samfunnsfagbok fra videregående skole. Kjedelig vil noen si, men den er ryddig, relativt fargerik og med mye bildemateriale. Her er det massevis av fotografier, både kjente ting vi har sett før, og relativt ukjent materiale. I tillegg er boken full av platecover og presseklipp som bidrar til en helhetlig fremstilling.

Boken er bygd opp kronologisk. Først femtitallet, med både bakgrunnsstoff og presentasjon av de få, men relevante artistene som fantes her på berget. At dette er unnagjort på drøyt 20 sider sier litt om hvilket beskjedent utvalg vi har med å gjøre her til lands. 60 og 70-tallet er fyldigere, og opptar om lag 100 sider til sammen. Den observante leser vil da skjønne at nesten 280 sider er viet de siste 30 år, og slik er også den norske rock-historien, enten man liker det eller ei. Ved utgangen av 70-tallet ble norske utgivelser flere, og antallet ambisiøse band utover 80-tallet nærmest eksploderte.

Jeg våger påstanden om at de aller fleste har fått det omfanget de fortjener i boken. Pussycats breier seg over 8 sider, det samme får a-ha. Prudence opptar fem, og The Aller Værste og Turboneger kan du lese om gjennom fire sider. Det er ikke mye som er utelatt. Alle ”store” er med, og mange av de mindre. Jeg har hatt hyggelige mimrestunder med Matchstick Sun, kost meg med artikkelen om 80-tallets kunstrock og fått en anledning til å plukke frem de gamle skivene til Firebeats og Difference fra 60-tallet.

Noen sedvanlige faktafeil har sneket seg inn, men så langt har jeg ikke funnet plagsomt mange. Jeg har heller ikke mange innvendinger mot oppføringer som kunne vært strøket, eller band/artister som mangler.  Selvsagt må det settes noen grenser, og disse er rimelig selvsagte frem til 80-tallet. Etter den tid begynner vi å få et mangfold så stort at noe kan glippe. Det gjør det også når vi kommer inn på 90-tallet, selv om det virkelig må letes for å finne større hull. Jentebandet Furia fra Os var et av landets hotteste unge band rundt år 2000, men er ikke omtalt. Dette må vel ha vært en glipp? 15-20 andre stikkprøver mot registret gir derimot treff hver eneste gang.

Musikkavisene, undergrunnsbevegelsen med progressiv rock som Thule og Tangle Edgde, Norsk Rockforbund og Blitz er institusjoner og fenomener som alle blir nevnt. By-larm og Alarmpris er også med. Det finnes godt med festivalstoff, og kjente spillesteder som Last Train, Club 7 og Rockefeller får plass i boka. Plateselskapet MAI er viet litt plass, men hva med Experience? Jeg kunne godt ha tenkt meg å sett noen klassiske stamtrær som viser hvordan medlemmer har vandret mellom ulike band, men det blir flisespikkeri i en ganske fornøyelig helhet.

Norsk Rocks Historie kan leses fra perm til perm som en underholdende og informativ bok, som gir et temmelig godt bilde av hvordan norsk rock har utviklet seg siden den spede starten på 50-tallet. Den kan også brukes som et oppslagsverk, leksikon og referansekilde for alle som trenger å sjekke faktakunnskap eller finne relevante opplysninger. God layout og lett språk gjør boken til en lettlest opplevelse, og dette er litteratur som også er interessant for mange som kanskje ikke er så glad i å lese til vanlig. De mange hundre bildene gjør boka til en komplett visuell opplevelse, dette er et produkt jeg med hånden på hjertet mener duger som det folkelige historieverket over norsk rock fra 50-tallet og frem til 2009.

Nå venter vi bare på DVD-boksen basert på NRK-serien, med utvidede intervjuer, hele musikklipp og bonusstoff. Da skal jeg rydde førstesiden, det lover jeg!