Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Motorpsycho - Little Lucid Moments (Rune Grammofon, 2008) 9/10

Format:      Dobbel LP ( 2 X 174 gram )
Cover:       Tykk kartong, utbrett
Ekstra:       Nøytrale sorte innercover

Det virker veldig naturlig når Motorpsycho nå utgir en dobbel LP bestående av fire lange låter. De som kjenner bandets utgivelser vil raskt trekke paralleller tilbake til midt 90-tall, men mye er likevel nytt, friskt og annerledes. For det første er ny, vital og drivende trommis på plass. Kenneth Kapstad har vært innom band som Dadafon og Gåte, og går nå inn i energiske dueller med Snah og Bent. Little Lucid Moments er noe så overraskende som en tøff, tung og stram utgivelse som likevel byr på mengder av progressive, instrumentale øyeblikk. Det er ingenting som høres tilfeldig ut her, alt har en funksjon. Låtene er mer direkte og mindre dvelende enn de mest svevende pop-tilløpene fra 90-tallet, men dette er uproblematisk for min del. Mange har sett på vokalen som en begrensning i Motorpsycho, men bandet har vist en imponerende evne til å gjøre det beste ut av det. Dette er også tilfelle på Little Lucid Moments.

Tittellåta er en suite som tar oss med til instrumentale landskaper som kunne vært lånt fra både en ung Terje Rypdal og Jaga Jazzizst, med stadige dykk ned i tyngre, suggerende rock i velkjent stil fra trøndertrioen. De vokale partiene er sterke og fengende, og for min del sitter førstesida som ei kule allerede etter første gjennomlytting. Her treffer de med all sin kraft, og beviser nok en gang at de har en unik evne til å samle og sette sammen musikalske ideer som egner seg både til lytting og total take-off.

Year Zero er en ekspanderende, seig komposisjon som er tuftet på en velkjent formel fra Motorpsycho, det begynner forsiktig, men vokser seg stort og sterkt. Som vanlig er de lange låtene en berg-og-dal-bane gjennom lite lyd / mye lyd, og slik er det også her. Jeg setter pris på at bandet igjen rocker med en slik tyngde de hadde før Let Them Eat Cake, men verdsetter også at de har kvittet seg med noen av de tidligste støy-aspektene, og beholdt den enestående meloditeften som kuliminerte på Phanerotyme.

Mye har vært sagt om Motorpsychos inspirasjonskilder og hva de har lånt fra, og mye av dette har selvsagt en viss rot i virkeligheten. Du finner rester av King Crimson, Hawkwind og Led Zeppelin på LLM også, men det blir bare smuler. Få band har en så sterk egenart og signatur som Motorpsycho, og dette gjelder særlig på det tyngre og suggerende stoffet som har dominert mye av live-aktiviteten til bandet siden starten. Albumets tredje låt, She left on the sun ship, er en slik buldrende bastard som mange straks vil kategorisere som typisk, eller la oss si klassisk Motorpsycho. La gå at de siste minuttene fylles av lite annet en klimpring. Denne stillstanden er kanskje det nærmeste vi kommer nettopp Hawkwind denne gangen...

Den doble vinylen avsluttes med The Alchemyst, som låner mye fra eksperimentell Krautrock i sine innledende runder. Her lukter det Tangerine Dream lang vei, fiffig! Så skjærer det over i Psycho-land igjen, i tross alt ganske lystige toner. Pop forkledd som rock? Andre halvdel av låta blir tøffere og farligere, lag på lag med tung rock avslutter Little Lucid Moments.

Albumet er verdt hver en krone. Etter to gjennomhøringer er jeg temmelig sikker på at dette er en ny favoritt fra den tyngre delen av Motorpsychos skiver. Vinylen låter bra, og utbrettcoveret er i utsøkt, matt papir. Ingen store overraskelser i innpakningen, men greit nok siden det musikalske scorer såpass høyt. En sikker investering, og en plate som vil bli spilt mye. Trust Us!