Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Platebutikkens død

Husker du platebutikken? Denne eksotiske lille faghandelen som fantes på ethvert sted med over 3000 innbyggere for 20 år siden. I dag like sjelden som piperøykende herrer med hatt i bybildet. Hva skjedde egentlig?

Av Morten O. Reiten, fortsatt platekjøper.

Jeg var tenåring da CD-platen begynte å skvise ut vinylen fra butikkhyllene. Jeg aksepterte i starten begge formatene, og opp gjennom hele 90-tallet samlet og kjøpte jeg musikk både på CD og LP. Utvalget på ny vinyl var nesten ikke-eksisterende, selv velassorterte forretninger hadde kanskje bare hundre titler på vinyl, mens det fantes ti tusen på CD-plastikk. Det ble av den grunn mye bruktkjøp, og den klassiske platebutikken ble etter hvert rene CD-leveranddører. Den gangen greit, så lenge begge formatene ga meg en opplevelse og en glede.

Mine første platebutikkminner stammer fra slutten av 80-tallet. Som født og oppvokst på Nordmøre, var det i byene og tettstedene rundt at jeg kunne fråtse i populærmusikk for salg. Jeg husker jeg kjøpte WASP’s blodferske live-album på kassett hos Drages musikk på Kaia i Kristiansund, og en klassisk bruktbutikk i Marstrands gate i samme by forsynte meg med mine første Uriah Heep og Kiss-vinyler. Jeg minnes også at flere ukers ukelønn ble byttet mot en bunke brukte Saxon-vinyler i en platebutikk ved Torget i Trondheim. (Bandet sugde,huskes i ettertid som en dårlig deal). Et kvartal eller to nedenfor lå platesjappa Utopia som solgte meg Materialtretthet med The Aller Værste en junidag i 1990, en utgivelse jeg fortsatt rangerer som kanskje den aller beste utgivelsen her på berget.  En tur til Trondheim innebar også besøk i spesialsjappa Rockin’ som var viet den tyngre delen av rocken, og således passet min musikkinteresse som hånd i hanske.

I 1992 flyttet jeg til Molde, og vanket fast i byens to store platebutikker, Dahl i sentrum og Bokea på kjøpesenteret Roseby. Det går fortsatt gjetord om både utvalg og priser hos disse, og det året jeg bodde i byen ble mye god musikk anskaffet. Heavy, punk, progrock og blues bugnet side om side. Her kjøpte jeg CD-bokser med Lynyrd Skynyrd og Jethro Tull som i dag er spilt sønder og sammen. Disse flotte butikkene ble jevnlig besøkt også utover på 90-tallet. Siste gang jeg kan huske å ha vært innom Dahl må ha vært i ’98, og på den tiden kostet en CD 190 kroner. Skulle prisstigningen fulgt lønnsutviklingen, ville de i følge statistisk sentralbyrå bedt om 286 kroner i dag. Dahl visste seg å ta betalt for varene, men samtidig bød de på enormt utvalg, kunnskapsrik betjening og gode lokaler. Det har sin pris. På slutten av 90-tallet forlot jeg Mørefylket til fordel for studier på østlandet, og jeg må si det var med en viss vemodighet jeg i fjor sommer kunne konstatere at det siste fonogrammet for lengst hadde forlatt andreetasjen på Dahl Libris. Nå var bare bokhandelen igjen. Særlig bedre gikk det heller ikke med kollegaene på kjøpesenteret, også de var uten platebutikk.

 Kvalitet koster. Prislappen levner liten tvil om hvor CD'en stammer fra, og denne ble kjøpt umiddelbart etter utgivelsen høsten 1998.

 

 

 

 

 

 

 

I dag opplever mange av de små og mellomstore byene i Norge at musikk kun selges på Elkjøp, Statoil og i Mix-kiosker, utsalgssteder med et sammenrasket og uforutsigbart utvalg om man ser bort fra det som til enhver tid troner på VG-lista. Platebutikken er borte, sannsynligvis for godt. Hvorfor gikk det slik? På 90-tallet så vi større, ambisiøse aktører som trakk til seg kunder fra store deler av landet. Akers Mic var på tidlig 90-tall den store plategiganten i Oslo, som for mange musikkelskere var reisemål nr en i hovedstaden.
I Haugesund vokste Compacthuset frem, og la beslag på mye av mine lommepenger midt på 90-tallet med sine gigantiske postordrekataloger og utrolige utvalg. Compacthuset drev utstrakt egenimport, og skaffet til veie titler de lokale platesjappene knapt nok hadde hørt om. Fra øst presset svenske Ginza seg også inn på postordremarkedet, med stort utvalg, gode priser og fyldige kataloger. Slik ble vi vant til utstrakt fjernhandel i god tid før internett ble allemannseie.

Mot slutten av tiåret rakner Akers Mic, som må gå de tunge skrittene til skifteretten (de reiste seg imidlertid, og holde gående i nye fem år før det endelig var slutt). Musikkjeden Hysj-Hysj kjøper i 1998 opp Compacthuset, som et ledd i kampen om fjernahandel og blivende internett-kunder. Etter fire år er også Hysj-Hysj og dermed også Compacthuset historie. I mellomtiden har Platekompaniet, som startet beskjedent på Grønland T-banestasjon i 1992, blitt den maktfaktoren og konkurrenten man 5-6 år tidligere fryktet at utenlandske Free Record Shop og Virgin Megastore kunne bli. Free Record Shop etablerte seg riktignok med en rekke utsalg i Norge, men Platekompaniet tok opp kampen, og gikk seirende ut. Mange av oss musikkelskere er glade for nettopp det. I stedet for en utenlandsk kjede med middels utvalg og middels pris, valgte vi en norsk aktør som sannsynligvis har vært flere hakk bedre på alt som virkelig betyr noe.

En rask gjennomgang av noen musikkaviser fra 90-tallet minner oss på hvem som var ledende platepushere i stort format. Også Hysj-Hysj-kjeden annonserte hyppig, det samme gjorde imerslund i Oslo. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men: Alt er ikke bare fryd og gammen. Omtrent samtidig som Hysj-Hysj og Akers Mic trekker sine siste åndedrag, starter også korstoget mot Platekompaniet og Platebransjens påståtte særbehandling ovenfor disse. Egon Holstad, (den gang profilert Tromsøpusher i sin egen platebutikk Feedback, nå profilert musikksjef i avisa Nordlys), legger ingenting i mellom i et intervju med nettstedet ballade.no i 2002. Han omtaler Platekompaniet som et monster platebransjen har favorisert og vært med på å bygge opp. Det Holstad omtaler som et monster, spiser tilsynelatende uavhengige butikker til frokost og konkurrerende kjeder til middag. 2 år etter ballade-intervjuet er det også slutt for Feedback, en av de mest profilerte uavhengige i Norge rundt år 2000. Lignende historier finner man over hele landet de siste 10 årene. Store, veletablerte platebutikker, som også huskes som rene kultursosiologiske institusjoner, legges ned. I 2006 la Christer Falck ned sin profilerte platebutikk på Aker Brygge, også her kom det verbale slag og spark til bransjen som hadde favorisert de store kjedene, med Platekompaniet som gjennomgående eksempel.  Jeg har også bodd lenge nok i Mjøsområdet til å ha opplevd Rilla Platebar på Hamar, som nok var den lengstlevende av de legendariske platesjappene her i distriktet. Nå er også denne borte.

Utover på 2000-tallet bidrog jeg også selv i stadig mindre grad til å holde CD-butikken i live. Ikke fordi jeg gjør som 99% av de andre svikerne som kjøper MP3-spiller og anskaffer seg filer i stedet for skiver. Jeg er utskuddet som glatt overser den brystfagre blondinen ved bardisken og heller starter en affære med den gamle røya innerst i lokalet. Jeg velger vinylen som mitt foretrukne format.  Her spiller jeg og mine likesinnede en birolle. Det er slett ikke vinyl og bruktkjøp som sparker beina under platebransjen. Internetts fremvekst, nedlasting og fildeling blir en utfordring mange mener bransjen var totalt uforberedt på. Nå er det ikke bare butikkene som svetter litt ekstra, både artister, plateselskaper og distributører har fått en ny og uvant virkelighet å forholde seg til. Enhver oppegående musikkelsker kjenner selvsagt til dette, og ingen bør bli overrasket over at platesalget har stupt voldsomt de siste årene.

Noen få butikker har klart å klore seg fast, og noen ytterst få av disse har klart å ekspandere. Big Dipper i Torggata i Oslo er et sjeldent eksempel på platebutikken som nekter å dø. Med imponerende pågangsmot, aktivitetsnivå og  nedlagt arbeid har de blitt den klassiske platesjappa ”alle” skulle ønsket seg i nabolaget. Apollon i Bergen er en annen, og enda eldre aktør som lever i beste velgående, og Tønsberg er velsignet med sin The Garden. Kanskje kan en håndfull av disse kulturinstitusjonene klare enda et tiår i en svært presset bransje. Med min og din hjelp, som kjøpevillig publikum, har de en sjanse til å overleve. Jeg er beredt på å ta min del av ansvaret, først og fremst fordi slike butikker har skjønt at man må rendyrke det unike ved platekonseptet. CD’en er svært enkel å kopiere, og gir ikke kjøperen den samme unike opplevelsen som vinyl. Derfor er eksempelvis Big Dipper i stor grad basert på omsetning av vinyl. Det er temmelig oppsiktsvekkende for en førstegangsbesøkende, men voksen platekunde å komme inn i butikken. Det første som slår deg, er lukten av papp, vinyl og ikke minst plastcover! Dette setter deg 20 år tilbake i tid, jeg selv var umiddelbart tilbake i kjelleren på Swingz musikk på Sunndalsøra på tampen av 80-tallet, første gang jeg besøkte de nye Big Dipper-lokalene. En sanse-opplevelse enhver plateentusiast bør unne seg!

Bransjen selv har også tatt grep for å prøve å holde på de platekjøperne som fortsatt finnes, samt å rekruttere noen nye. De som har fulgt med på vinylsiden, har sett en formidabel økning i utvalget på nye utgivelser. I dag slippes nesten alt av viktige skiver på vinyl.
I siste nyhetsbrev fra Big Dipper meldes at Kråkesølvs debut nå foreligger i vinylformatet, remastret for optimal lydopplevelse og med nytt cover kun for vinylutgaven.  Teenage Fanclub, Oasis, Roky Erickson og Herbie Hancocks nye skiver kan du kjøpe på LP, og Wilcos bejublede live-skive kommer i eksklusiv 4-LP boks med 8 låter eksklusivt for vinylutgaven.  Tipper både The Garden, Apollon og Platekompaniet kan levere disse på strak arm i 12” innpakning. Det er så mye fet vinyl på gata om dagen, at det er vanskelig å velge.
Et luksusproblem jeg ikke har sett på nesten 20 år!

Jeg oppfordrer alle som er glade i det fysiske albumformatet til å støtte opp om sin favorittbutikk, liten eller stor, i nabolaget eller 50 mil unna. Kjøper du 10 skiver i året over disk, gjør du kanskje ditt for at nettopp denne butikken kan overleve noen år til.

Rocksirkus kommer til å følge opp denne artikkelen utover sommeren/høsten. Del 2, platepushernes zombietilværelse, kommer snart. Vi har også en ide om å gjenta noen av våre populære bedriftsbesøk, denne gangen i retning platebutikker.

Kilder: En relativt stabil hukommelse, samt litt kvalitetskontroll via google. Nærmere informasjon ved konfrontasjon…

Har du et godt minne fra din lokale platebutikk eller et annet innspill? Del det med oss!