Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen, 3. Time:

3 KLASSISKE LIVE-ALBUM

Heng på deg luftgitaren, skru opp volumet og la ditt imaginære, lange hår blafre i vinden fra forsterkerviftene. Det er klart for å rocke grunnvollene med 3 av tidenes feteste livealbum !

Vi har i de to foregående leksjonene bevisst utelatt live-albumene når vi har gjennomgått og anbefalt plater. Dette fordi vi lar studioalbumene råde grunnen og det er svært få band som er SÅ utpregede live-band at det er naturlig å trekke frem live-skiver før studioarbeidet. Likevel er det en håndfull plater som har blitt stående igjen som monumentale dokumenter over fete liveshows, herlige rock-klisjeer, og uforglemmelige timer på gutterommet med kosteskaft som elgitarer.

De tre platene jeg anbefaler her er udiskutable, og jeg vil ikke høre snakk om at den og den plata "skulle" vært med. Nei, hør her din gretne gamle gubbe, eller kvisete Slipknot-valp, dette er de tre definitive Rock'n'Roll-livene. Ingen over, og ingen ved siden ! La gå at Get Yer Ya Ya's out også er ei fantastisk plate, at The Last Waltz rommer mye bra, og at Allman Brothers' Filmore-skive er en udødelig klassiker. Nå skal vi riste løs til de feteste riffene og de sløyeste soloene, de høyeste bootsene og de drøyeste flamme og pyroeffektene. Det er på tide å bli ung igjen, med rock fra da statsministergenerasjonen fortsatt gikk på barneskolen.

Kiss - Alive! ( 1975 ) 9/10

Vi begynner kronologisk, i den forstand at Kiss ofte er det bandet som har fått æren for å tirre smågutters interesse for høylydt Rock'n'Roll. Så også med meg. Jeg har også hatt mine runder med sminkeskrin og kryssfinèrgitarer fra sløyden, slik som tusenvis av andre gutter i barneskolealder. Kiss Alive er høyt, uflidd, pubertalt og fantastisk. Det dundrer avgårde, med glam, pyro og halvmeterhøye boots. Kiss var det tøffest tenkelige bandet som kunne ha figurert på et pappkort i Stjerneposen. Alive! er en oppvisning av sterk, klassisk rock'n'roll. Selv om bandet bare har tre studioskiver bak seg, er klassikermaterialet allerede enormt. Bortsett fra et par låter på side 4, er albumet en ren parade i hits og favorittlåter. Lyden er passe rufsete, publikums stadige respons er mixet høyt, og de instrumentale ferdighetene har ofte mer til felles med den kommende punken enn mye av den samtidige stadionrocken. Kiss` overdådighet kommer i fra kostymelagere og sprengstoffabrikker, ikke fra en pompøs kunstnerhånd. Musikalsk er det kontant, fengende og jordnært. Alice Cooper har allerede slitt ut sitt opprinnelige sjokkrock-band når Alive! utkommer, og formelen er velkjent, men fortsatt virkningsfull. Om Kiss ikke var pionerer, var de i alle fall forretningsmenn som visste å selge en pakke. Under papiret ventet blod, eksplosjoner og sminkede superhelter fra et annet rock-univers, med farlig musikk og tekster basert på Sex, Sex & Rock'n'Roll. Ikke rart at dette ble soundtrack til de fleste gutteromsoppvekster på store deler av 70 og 80-tallet !

Deep Purple - Made In Japan ( 1972 ) 10/10

Mens Alive! har sådd frø og tent rockedrømmer hos utallige musikerspirer, Har Made in Japen for mange vært en av årsakene til at gitaren eller keyboard verden over har blitt lagt på hylla. De fleste som har vært med å spille coverversjoner av Deep Purple-låter vet at det aldri når originalen opp til buksebretten engang. Trist men sant. Deep Purple har alltid vært et fenomen hvis kvaliteter har vært utenomjordiske. Selv med dagens tvilsomme besetning er det umulig å ikke la seg blende av Glovers stødige bass og Paices fantastiske trommespill. I 1972 var bandet i tillegg pyntet med tre uslåelige frontfigurer. Den voldsomme energien som blandes med teknisk briljans på Made in Japan savner totalt sidestykke i sin samtid. Jeg våger påstanden om at ingen band har nådd nivået til Purple MKII når det skal balanserers mellom oppvisning, detaljer, individualisme og drivende helhet. Ian Gillan hadde en av rockens mest fantatiske og kraftfulle stemmer, med et ekstremt register. Den klassisk skolerte Jon Lord som briljerte på sitt orgel,  som gjerne var plugget rett inn i Marshall-veggen for å få den riktige, overstyrte og kontante lyden. Deep Purple var bandet som sidestilte keyboard og gitar som lead og soloinstrumenter. Mye av det du kanskje ville trodd kom fra gitaren, er spilt av Lord på sorte og hvite Hammond-tangenter. Gitarfantomet Ritchie Blackmore hadde sin absolutt mest innovative periode på tidlig 70-tall, og på Made in Japan fremstår han som en virkelig gitargud. Ikke bare spiller han fletta av de fleste samtidige, men han makter å finne seg til rette i et band som også har en så sterk soloinstrumentalist som Jon Lord. En totalitær liveplate som vitner om et eksplosivt band i tungrockens første elitedivisjon.

Thin Lizzy - Live and Dangerous ( 1978 ) 9/10

Thin Lizzy er outsideren i dette selskapet, men også bandet hvis kredibilitet fortsatt gjør de til et av de mest foretrukne å refere til når man skal gjøre opp status for tøfferee rock i perioden 75-80. Ikke like smart som Blue Ôyster Cult ( som muligens har vært for "smarte" for en hel verden ), men mer smakfulle enn Nazareth, og ikke så utpreget heavy som Judas Priest. Thin Lizzy hadde det meste. De hadde kombinasjoen av det rå og det melodiøse, de hadde låtmaterialet og de hadde den karismatiske frontfiguren Phil Lynott. Live and Dangerous oppsummerer bandets kvaliteter på en førsteklasses måte, og er et helhetlig og særdeles vellyket livealbum. God lyd, godt låtvalg og god stemning. På sett og vis tar de opp arven fra Kiss med vekt på ganske korte og iørefallende låter, men med et mer utviklet og voksent sound. Gitararbeidet til Scott Gorham og Brian Robertson er legendarisk, og her slår det ut i full blomst. Mye av gitarløpene har sterke irske referanser, som gir bandet en melodiøs og egen signatur. De har riffene, låtene og detaljene som løfter bandet opp på barriakdene. Låter som Jailbreak, Don't belive a Word og Emerald tilhører noe av det tøffeste som har kommet fra de britiske øyer, og Live and Dangerous er en førsteklasses innføring til Thin Lizzys verden !