Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen leksjon 5.2: USA 1967 / 68 

 

Vi beveger oss videre i amerikansk musikkhistorie vel 40 år tilbake i tid. Stikkordet er psychedelia, med tre fargerike og spennende utgivelser. Ingen av disse bandene ble veldig store i sin samtid, men har vært viktige for den videre uviklingen av rockmusikk og er ettertraktet av samlere og musikkelskere i alle verdenshjørner.

 

Love har med sitt legendariske album Forever Changes vært inspirasjonskilde for både innadvendte skjeggbuser med kassegitar, glatte pop-ansikter og sinte punkere. Iron Butterfly var viktige innen etableringen av en amerikansk progressiv hardrockscene og Quicksilver Messenger Service er et høyt aktet band med sterke musikalske kvaliteter utover den tidsriktige innpakningen.

 

 

Love – Forever Changhes (1967) 9/10

 

Loves tredje utgivelse er av mange regnet for å være et av tidenes beste album. Innpakket i et særdeles tidstypisk omslag, ligger den ene etter den andre pop-perlen og venter på stadig nye generasjoner med kvalitetsbevisste lyttere.

 

Dette legendariske psych-albumet åpnes med den forførende Alone Again, som balanserer mellom flott kassegitargitarspill med mellomamerikansk touch og storslåtte orkesterarrangementer. Til og med en liten meksikansk trompet får innpass i det gode selskap. Alone Again avløses av den lette, men likevel drivende A House is Not a Motel, som byr på både snerrende piggtråd-gitar og en smått pågående vokal fra bandleder Arthur Lee. Andmoreagain er en underfundig og lavmælt poplåt. Forever Changes består av 11 låter i pen pop-lengde, de fleste rundt 3 minutter. Rocker løs gjør de først på Bummer in the Summer, som fortsatt er tidstypisk 60-tall og behersket i formen. Det er rimelig lett og høre at dette stammer fra samme tiår som Jimi Hendrix og Bob Dylan tente verden. Avslutningssporet på Forever Changes er den smått progressive You Set The Scene, som tikker ut på hele 6.49, platens klart lengste kutt.

 

Sett under ett, er Forever Changes et litt mystisk, storslått og meget vellykket album, preget av gode låter og effektfulle arrangementer av et band som på denne tiden var i full oppløsning. På grunn av en relativt kortlivet karriere med moderat suksess kan vi nok si at Albumet på mange måter er viktigere enn bandet, i motsetning til f. eks Grateful Dead. Arkiveres sammen med Beach Boys’ Pet Sounds under etiketten ”Amerikanske klassikere”.

 

Iron Butterfly – In-A-Gadda-Da-Vida (1968) 9/10

 

Om Love ikke blåste støvet ut av ørene, vil dette garantert ordne seg når stiften treffer rillene på Iron Butterfly’s andre album. Skrikende Vox-orgel, pumpende bass og en sterk, dramatisk vokal omtrent slår deg i bakken om du fortsatt svever på den fargerike skyen Forever Changes førte med seg. Åpningskuttet Most Anything You Want er en klassiker innen tidlig heavyrock. Flower and Beads er orkestrert og mer poppete i formen, uten at det blir helt stuerent av den grunn. My Mirage tar oss med langt inn i det psykedeliske drømmeland. Mye av musikken avslører slektskap med Doors, mens vokalharmoniene peker i retning Jefferson Airplane og It’s A Beatiful Day. Siste spor på side A, Are You Happy, er en fet og drivende hardrocker som har klare progressive elementer, et av albumets sterkeste øyeblikk. Iron Butterfly var et av de første amerikanske bandene som bidro til den gryende progressive rocken, men i temmelig heavy innpakning, og med et tydelig psykedelisk slør over seg.

 

Den store godbiten befinner seg likevel på B-siden, det 17 minutter lange tittelkuttet. Låten ble en topp 30-hit i USA, og er et av de aller tidligste eksemplene på at en rock-låt opptar en hel LP-side. Den kontante rytmikken, fuzzboks på orgelet, gitarløpene og den dominante vokalen danner en sterk suksessoppskrift på dette storslåtte og progressive eposet, i all sin skitne prakt. LP-versjonen gir rom for fete soloer, og er intet mindre enn 17 minutter med ren nytelse. Jeg legger ikke skjul på at In-A-Gadda-Da-Vida appellerer sterkere til meg enn Forever Changes, på tross av lik totalkarakter. Akustisk musikk er en utfordring, elektrisk rock er en kunst!

 

Quicksilver Messenger Service – S/T (1968) 8/10

 

I det stilrene, sorte coveret med rød, snirklete psykedelia-skrift ligger det et 12” album fra Capitol Records. Legger du det på spilleren, vil du bli forført av et dyktig band med et av tidenes sterkeste åpningskutt. Pride of Man er en killer av en låt, som tar pusten fra enhver rocker med sans for godt håndverk. Bandet klarte dessverre aldri helt å følge opp den eksplosive åpningen fra deres debut, men det er likevel mye og glede seg over hos QMS.

 

Mye av stoffet på debutalbumet låner i fra jazzens verden, men med en vindskjev psykedelia-tilnærming. Gitararbeidet er utsøkt, og vokalen kraftig og forførende. Light your Windows er en smygende jazzpsykedelisk låt, akkurat passe skarp i kantene så det ikke blir kjedelig. Dino’s Song er typisk 60-talls poprock på godt og vondt, mens den tøffe Gold and Silver byr på herlig gitararbeid som vitner om sterke ressurser bak 6-strengeren. Avslutningskuttet er den mer orkestrerte og progressive The Fool, som fader ut etter anstendige 12 minutter. Her er det mye fine detaljer fra de to gitaristene John Cipollina og Gary Duncan.

 

Quicksilver Messenger Service hadde et eget sound, hvor de både behersket den rå psykedeliarocken og den sofistikerte Jazz-tilnærmingen på en smart måte. I dag synes det jeg er naturlig og trekke paralleller til et band som Spirit når man snakker om QMS. Begge har stått seg godt i ettertiden, uten at vi skal tre kultstatusen nedover hodet på folk. Sjekk de ut selv, og begynn gjerne kronologisk.