Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen leksjon 5.3: Usa 1967 / 68

Vi har kommet til tredje og siste leksjon i rockeskolens reise til USA på slutten av 60-tallet. Vi avslutter som seg hør og bør med en skikkelig sonisk salutt, her er det ikke popmusikk for sarte ører som presenteres. Det er lett å tro at årene 67/68 i USA var fullstendig dominert av den fargerike Hippierocken, men dette er et lite nyansert bilde. Vi kan godt si at band som Grateful Dead og Jefferson Airplane stod i begivenhetens sentrum, men på sidene stod mange andre med helt andre uttrykk. Når vi nå beveger oss mot de mer uttrygge delene av byen og inn i mørket, finner vi alternative og langt råere uttrykk. Den årvåkne leser vil også se at vi er i ferd med å sprenge oss ut av egne rammer, da det første albumet er i fra 69. Vi kunne bare ikke la være å ta med denne godbiten...

Når vi nå står foran avslutningsleksjonen vil noen helt sikkert spørre hvor Jimi Hendrix er. Fortvil ikke, vi vier en egen time til selveste Jimi på et senere tidspunkt. Andre vil sikkert etterlyse 13th floor elevators, som ofte er sett på som selve opphavet til den amerikanske psykedeliarocken. Vi skal helt sikkert gjøre en artikkel på Elevators før eller siden, men minner om to saker på Roky Erickson vi allerede har publisert i år. Derfor følte vi det legitimt å velge andre representanter i denne serien. Er du klar for skranglete gitarer, fuzz og upolerte produksjoner? Her kommer dagens tre utvalgte!

MC5 - Kick out the Jams ( 1969 ) 9/10

Vi lar denne godkjennes siden den er spilt inn live på høsten i 1968. MC5 er et "må-ha"-band i enhver rocka platesamling, enten du samler vintage rock fra sent 60-tall, punk og annen bråkemusikk eller bare jakter på de store klassikerne. Albumet er like legendarisk som bandet selv, og er en klar finalekandidat når vi fra tid til annen undrer oss over hvor punken oppstod. Å debutere med et live-album er knapt nok vanlig i våre dager, og var temmelig alternativt på 60-tallet. Vi kan være glade for dette i dag, da den ekstreme energien til bandet er fanget på en verdig måte. Vi snakker om det første høyoktan-albumet i rockens historie, det er kjapt, rått og høyt. Rob Tyners aggressivt snerrende vokal satte en ny standard, som først skulle bli videreført i andre halvdel av 70-tallet. Fred "Sonic" Smith og Wayne Kramer var villmenn på gitarer, overstyrte og voldsomme i sin samtid. Som så mange andre på 60-tallet kikket også MC5 i retning bluesen når de skulle plukke materiale. Dermed finner vi et par gamle blues-klassikere på albumet, dog i en versjon som ville fått selv den mest garvede bomullsplukker til å putte noe av avlingen i ørene. Det går i hundre fra den opp-speeda Ramblin' Rose til bandets signaturlåt som bærer samme navn som albumet. Bandet avsluttes med den 8 minutter lange Starship som byr på store doser sonisk psykedelia, på grensen til ren støy. Kick out the Jams er kompromissløst på en måte som bare et fåtall av de senere punk, metall og hardcoreutgivelsene kan nå opp til.

Kick Out The Jams er både musikkhistorie og evig adrenalinkick. Omtrent her, i bilbyen Detroits mørke kjellere og bakgater ble en ny, røffere form for Rock'n'Roll født. Vi har i andre sammenhenger nevnt Iggy Pop og Edgar Broughton som punkpionerer, men en plass på pallen vil for evig og alltid være sikret MC5. Dette er for punken det samme som Black Sabbaths debut har vært for hardrocken, et helt avgjørende og legendarisk album.

Blue Cheer - Vincebus Eruptum ( 1968 ) 8/10

Møt bandet bak 60-tallets råeste album! Ja, jeg mener alvor. Glem Hendrix og The Who, ja til og med bråkmakerne i MC-5 ville ikke hatt all verden å stille opp med mot denne trioen! Det er så skittent, rølpete og rått at det er helt unikt. I bunnen ligger en skadeskutt og sinnsforvirret blues, overkjørt av ville gitarer, hensynsløs tromming og nådeløs vokal. Det er primitivt og støyende, sjarmerende og tidvis ganske fengende. Det er seigere og tyngre enn MC-5, og ryktene vil ha det til at konsertene til Blue Cheer var noe i nærheten av en lidelse med tanke på det voldsomme lydnivået de stilte med. Jeg anbefaler derfor å spille deres debutalbum HØYT, for å få et noenlunde riktig inntrykk av hva dette kan ha vært for noe...

Det åpner eksplosivt med en eksplosiv, og rimelig kjent versjon av Cochrans 50-tallshit Summertime Blues, og fortsetter elegant med en gjørmete og seig Rock me Baby, gammel bluesklassiker. Deres egen Doctor Please er en høylydt hardrocker, men den skitne bluesen lurer alltid under overflaten på Blue Cheers debut. Både bluesreferansene og trioformatet sender visse assosiasjoner til Cream, men tro meg, Clapton, Bruce og Baker fremstår som en del av Børudgjengen sammenlignet med Blue Cheer. Den pågående og fengende Parchment Farm er platas høydepunkt, ved siden av klassikeren Summertime Blues. Anbefales ikke for Hi-Fi freaks med bankende hjerte for steril jazzrock...

Velvet Underground - The Velvet Underground & Nico ( 1967 ) 10/10

Vi avslutter USA-turen med et annet ikonisk album, "banan-skiva" til Velvet Underground. Med sterk hjelp fra multikunstner Andy Warhol ble Velvet Underground en interessant attraksjon i USAs kunst og musikkverden på slutten av 60-tallet. Albumet inneholder et vidt spekter musikk, fra vakre ballader som Sunday Morning og I'll be Your Mirror, til uptempo rock-låter som Run Run Run og I'm Waiting for my man. Sistnevnte, har sammen med Heroin, klare referanser til en mørkere underverden som er langt forbi hippienes LSD og Marijuana-univers. Tungt dop, tung sex og tunge sinn er en fellesnevner på albumet, som likevel ikke er entydig tungt musikalsk sett. Femme Fatale er en underfundig pop-perle, det samme med All Tomorrow Parties.

Bandet bestod av sterke personligheter, og både gitarist/vokalist Lou Reed og John Cale har hatt svært gode karrierer etter at Velvet Underground la opp først på 70-tallet. Lou Reed var dramatisk og direkte i uttrykket, mens Cale var en perfeksjonist og svært dyktig musiker, som med sin elektriske fiolin var en viktig del av bandets lydbilde, slik som på den majestetiske Venus in Furs, et av albumets aller største øyeblikk. Albumet er gjennomgående enkelt og nedstrippet i lydbildet, helt i andre enden av skalaen i forhold til hva Beatles gjorde samme år. Her er ingen orkestrering, ingen baklengs-gitarer, og ingen avanserte vokalharmonier. Enkelte hevder at det enkle ofte er det beste, og Velvet Underground viste at de kunne lage et album som kunne måle seg med Sgt Pepper, dog på en helt annen måte. Ingen platesamling er komplett uten denne!