Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen 6. Time – Beatles Solo

 

Litt vågalt å gyve løs på soloalbumene til Beatles-medlemmene, før vi i det hele tatt har sett på skivene til verdens beste band..?? Vel, slik er skoleverket her, bakvendt og uforutsigbart, men likevel med en overhengende ide. Allting har en mening, og allting har en plan... Det har seg nemlig sånn at det er en langt enklere oppgave å skulle plukke ut tre fenomenale Solo-skiver enn å måtte ta den svært vanskelige rangeringen av Beatles’ album.

 

Jeg tilhører den delen av Beatles-tilhengerne som best liker den siste perioden. Jeg er svært glad i Rubber Soul og Revolver, men føler at det virkelig tar av på Sgt Peppers, og mener Abbey Road og White Album er bandets to beste album. Jeg er tilbøyelig til å være enig i at Beatles var verdens beste band, og er litt usikker på om jeg synes Lennon eller Harrison var den tøffeste i bandet.. Der har du mitt forhold til Beatles.

 

Som soloartister har de ikke tent min entusiasme på samme måte. Stort sett har jeg oppfattet utgivelsene som pop og poprock uten brodd og skarpe kanter, med halvkjedelige låter og glatte produksjoner.  Men, vent nå litt.. Er det ikke mulig at noe av magien fortsatt kan ligge latent i rillene et sted..? Jeg dukker ned i platebunken, og kommer opp med fin fangst. Bli med til tuftene av The Fab Four!

 

 

Paul McCartney & Wings – Band on the Run (1973) 8/10

 

Full av fordommer mot Sir McCartneys solo-arbeider satte jeg tidligere i år på hans kanskje mest kjente album, Band on the Run, for å gi det en sjanse. Jeg kjente jeg nesten ble flau, da jeg allerede under tittelkuttet skjønte at dette var bra. Smart, melodiøst men likevel med nok sting til at det ikke ble platt. Tøff vokal, sterk melodilinje. Jeg begynte å kikke på coveret, og gjøre litt research på nettet. Den første pinlige konfrontasjonen kom da det gikk opp for meg at ansamlingen med halvgamle menn på coveret ikke var bandet, men innleide celebriteter fra britisk kulturliv. Bandet bestod, i tillegg til Pauls kone Linda, kun av en enslig Denny Laine da Band on the Run utkom.

 

Tilbake til låtene: Jet er en ganske tøff rocker, mens Bluebird er en hyggelig pop-perle. Mrs Vande Bilt er min favoritt, en låt jeg gjerne hører om og om igjen i all sin kreative prakt. McCartney evner å være en livsfarlig låtsnekrer, en rockens Terminator, på sitt beste er han uovervinnelig. Mrs Vande Bilt er verdt albumet alene, tro meg! Siste kutt på A-siden, Let Me Roll It med sin skjærende gitar og 50-tallsaktige vokal gir meg Lennon-assosiasjoner, nok en bekreftelse på hvor utfyllende men også tette disse to Beatles’ene var.

 

B-siden åpner med Mamonia, som i sin lett Afrikanske flørting tar opp i seg elementer i fra cover og innercover, McCartney har en Afrika-greie på gang her. Kan det ha en sammenheng med at deler av albumet er innspilt i Nigeria..? Låten er i for seg ikke veldig spennende, men noe fyllstoff må man vel regne med. No Words låter Beatles, med svevende vokal, forsiktig orkestrering og klassiske Liverpool-gitarer. Beatles anno 1967/68 lurer fortsatt i buskene på den vakre Picasso’s Last Words (Drink to me). Et rimelig helstøpt album avsluttes med Nineteen Hundred and Eighty Five, en drivende uptempo-låt som funker helt fint.

 

John Lennon / Plastic Ono Band (1970) 8/10

 

Der hvor McCartneys anbefalte album hadde en positiv glød over seg, er Lennons første offisielle soloalbum nakent, tyngre og mørkere i formen. Mother åpner med tunge kirkeklokker, et sporadisk piano og et enkelt trommesett er det eneste som komper John Lennons stadig mer desperate røst.  Hold On er lettere i formen, et forsøk på å så litt optimisme i en personlig, nedstrippet og hyggelig låt. Det er ingen tvil om at Stemmen er John Lennons foretrukne våpen på debutalbumet. Instrumenteringen er svært forsiktig, er det lite rom for studioets mystiske utstyrsekstragavanza. Enten vi snakker den stilrene vibrato-gitaren i nettopp Hold On, eller det spartanske trio-formatet I Found Out, er det Lennons kraftige, litt rufsete stemme som drar lasset.

 

Jeg utroper herved Working Class Hero til den aller sterkeste Beatles solo-låt som noensinne ble utgitt. Nakent, ærlig og rått blir lytteren irettesatt av en alvorlig Lennon. Teksten er et karatespark mot samfunn og autoriteter, og en kampsang for alle som en gang har følt seg små og ubetydelige. Kun akkompagnert av en enkel akustisk gitar. Less Is More-idealet står sterkt på albumet, og svært mange musikere burde hatt dette albumet på pensum. Det enkle er ofte det beste, i alle fall om man ikke behersker lag-på-lag-teknikker og progressivitet til fingerspissene. Lennons band består for øvrig av Ringo Starr på trommer, og Klaus Voorman på bass, et godt valg med tanke på den stilrene enkelheten. På B-siden tråkker bandet til i større grad, hvor låter som Remember og den tøffe Well Well Well sørger for at rockefoten ikke dovner hen. I God avsluttes Beatles en gang for alle, og slår en gang for alvor fast at ”The Dream Is Over”.

 

Lennon var en mann med mye på hjertet, og et ikon for mange på 70-tallet. Med tekster som pløyer dypt ned i religion, krig, familieforhold, samfunnskritikk og kjærlighet var han en av tidens skarpeste røster. Hans første soloalbum danner en naturlig link mellom 60-tallets tidlige Dylan og den noe senere punken, og er pensum for både Beatles-tilhengere og alle som er glad i musikk fra menn med sterke meninger.

 

George Harrison – All Things Must Pass (1970) 9/10

 

Dette var Historiens første trippel-LP fra en enkelt artist, og George Harrisons første soloalbum. I flott boks-innpakning med fargerike innercover og en svær poster finnes en stor musikalsk skatt. Der hvor Paul McCartney jakter på formater tilpasset radio eller bilturer til butikken, og Lennon spenner på seg den refsende fanen, roer Harrison ned. Han leker med harmonier og detaljer, og er utvilsomt musikeren blant de tre. Mens McCartney har låtene og Lennon tekstene, er det George som eier musikken. Den vakre I’d Have You Anytime avløses av den enda vakrere My Sweet Lord, av mange utropt til Harrisons beste.

 

Harrison har et arsenal av dyktige musikere med seg på albumet, som i sin gjennomførte softrock-form låter tidvis like amerikansk som engelsk, dog med en søtlig duft av Beatles hengende over seg det meste av tiden. Den morsomme Wah-Wah er Beatles-tro på sitt beste, Isn’t it a Pitty likeså.

 

Det som slår meg etter å ha dukket ned i Beatles’ solo-bunke, og særlig etter å ha gjort utvalget til Rockeskolen, er hvor åpenbart det er at det er George Harrison som ønsker å føre Beatles’ musikk videre. Jeg ser ingen tegn på å ønske å skape en distanse til Beatles på All Things Must Pass, i motsetning til de omtalte albumene fra Paul McCartney og John Lennon. Riktignok får selv ikke Harrison Dylan (If not for You) til å låte Beatles, og et par andre låter fra side 2 må regnes som fyllstoff. Den flotte Let It Down veier raskt opp for dette.  Albumet flyter jevnt av sted på side 3 og 4, og mer enn en gang får det meg til å tenke på et annet av mine favorittalbum, Beck’s Sea Change i fra 2002. Det låter helhetlig, jevnt og bra. Litt ut i side 4 får vi et løft i Art of Dying, som er en ganske rocka sak med flott driv. Avslutningen på albumets fjerde side, Hear Me Lord er også et fantastisk stykke musikk, som binder albumet sammen på en helhetlig og fin måte.

 

Platas aller største overraskelse er for meg side 5 og 6, som inneholder Jamsessions som har blitt til under de fire foregående sidene. Ganske dristig å skulle inkludere slikt materiale, Da det veldig fort vil bli oppfattet som fyllstoff. Her låter det imidlertid meget bra, mye droneaktige passasjer som vil vekke selv den mørkeste Motorpsycho-fan her! For meg er side 5 og 6 det som løfter All Things Must Pass helt til topps på seierspallen. Vel blåst!