Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen 10. time - Julespesial

 

Som eldste bror har jeg følt et visst ansvar for å bidra til en sunn utvikling i yngre søskens musikksmak. Ikke alltid like enkelt, i et samfunn hvor kulørte fjernsynskanaler og glanset pop-presse sloss om ungdommens gunst. Til jul i år gjorde jeg imidlertid et aldri så lite fremstøt i forsøk på å tette noen hull i en ellers så omfangsrik musikksamling til min yngre bror, bestående av to gamle og en fremtidig klassiker. Kanskje er dette forbigåtte skatter hos flere av dere? Jeg deler gjerne. Vi snakker rockeskolen julespesial!

 

J J Cale – Naturally (1971) 9/10

Jeg har hatet og avskydd J J Cale, og til og med dette albumet har vært fast inventar i mine årlige oppsamlings-lot’er med ting jeg har solgt billig på QXL eller finn. På samme måte som andre går rundt og hater franskmenn, Liverpool-fans eller nordlendinger de ikke kjenner, har jeg tatt det for gitt at J J Cale har vært en kjip fyr. Et forsøk for 10-12 år siden på å høre gjennom et senere 70-tallsalbum ledet meg inn på dette sporet. Litt tilfeldig plukket jeg i sommer opp Naturally fra en samling jeg hadde kjøpt, og la den blanke vinylen på spilleren. Det første jeg merker meg, er at Cale byr på Call Me The Breeze, originalen til en Lynyrd Skynyrd-låt jeg alltid har likt. Interessant. Etter hvert som side A byr på den sløye Call The Doctor og den nakne Don’t Og To Strangers blir det pinlig klart at dette ikke kommer fra den rockens reservebank. Den up-tempo og country-sjarmerende Clyde påminner om hvilket kontinent vi har med å gjøre.

Naturally er laidback, dampende, solvarmt, svett og særdeles utsøkt. Det er smarte, gjennomtenkte detaljer som krydrer og smaksetter, antydninger som smyger seg inn i øregangen og pent legger seg på minnet.  Som gitarist har Cale fokus på å kunne briljere i nesten umerkelig tempo. Naturally var J J Cales debutalbum som solartist, og er nakent og nedstrippet i formen, tidvis nesten på demo-stadiet (som med den enkle trommemaskinen på åpningskuttet). Sjangermessig er det elementer fra både jazz, blues, country, folk og rockabilly, uten at det noen gang blir for mye. Naturally er et nydelig stykke arbeid, et debutalbum fra låtskriver, vokalist og gitarist som var på høyden av sin kreativitet da han solodebuterte 32 år gammel. Et hyggelig album nå i den mørke årstiden, og en absolutt nødvendighet når snøen slipper taket og gresset blir grønt igjen. Neste års soundtrack til lange, varme sommernetter er allerede på plass.

John Martyn – Solid Air (1973) 9/10.

Den britiske artisten John Martyn var allerede et etablert navn da Solid Air utkom i 1973. På den ene siden var han sterkt forankret til folk-siden av plateselskapet Island, med navn som Nick Drake og Fairport Convention ved sin side. Samtidig finner vi musikalske paralleller til den mer eksperimentelle Roy Harper og amerikanske Tim Buckley. Lydbildet er i hovedsak akustisk, hvor vokalist/gitarist Martyn har god hjelp fra Danny Thompson (Pentangle), Dave Mattacks og Dave Pegg (Fairport Convention) og den utsøkte session-keyboardisten John ”Rabbit” Bundrick som vi kjenner fra samarbeidet med bl.a. Free og The Who. Solid Air spenner fra det søkende og forsiktige i tittelkuttet (dedikert til Martyns venn og kollega Drake), til det raskere og friske i Over The Hill. Om du kan forestille deg en hybrid mellom Nick Drakes vare varme og Buckleys storslagenhet og driv fra L.A-albumet året før, tror jeg vi er ved kjernen av Solid Air. I’d rather be the devil åpner skapet for Martyns mer rocka og eksperimentelle side, hvor han viser at han aldri er redd for å trå ut av den akustiske folk-ringen for å ta i bruk helt andre utrykk, elektrisk og syntetisk om så skal være.

Martyn hadde en nesten utømmelig kilde av gode låter og selv utgivelsene fra 80-tallet står rimelig fjellstøtt.  John Martyn døde tidligere i år i en alder av 60 år. En særegen stemme er borte, en uredd musiker med en overlegen evne til å dele kvalitetsmusikk med omverdenen. Så godt som samtlige av hans 20 studioalbum er verdt å eie, men Solid Air er kanskje den aller mest dekkende introduksjonen for den som er ukjent med mesteren John Martyn. Variert, ærlig, vakkert og fengende.

Anvil – The story of Anvil (2008/2009) 9/10 DVD

At heavyrockerne I forlengst glemte Anvil skulle være hovedpersoner i årets beste musikkdokumentar kan høres snodig ut for noen og enhver. I mine øyne var vel Anvil sammen med Saxon og Helix et midt-på-treet band rundt ’85, tidstypiske representanter for den ”klassiske” HM’en. Deretter forsvant de helt. Trodde jeg.

Barndomsvennene Steve ”Lips” Kudlow (vokal/gitar) og Robb Reiner (trommer) la nemlig aldri ned Anvil. Mot utgangen av 2000-tallet er bandet mest å regne som en kuriositet hjemme i Canada, med stadig mislykkede forsøk på å gjenerobre noe av den tapte statusen i Europa og Amerika. Den tidligere roadien Sacha Gervassi har laget en varm, morsom men også rørende og tragikomisk dokumentar om Kudlow og Reiners ustanselige tro på at de en dag skulle stå foran det store gjennombruddet.  Flere har sagt at dette er virkelighetens Spinal Tap, og det er ikke langt fra sannheten. To heavyrockere i 50-åra som nekter å bli voksne danner en herlig ramme rundt en film som veksler mellom det hverdagslige og absurde, hvor sympatien sitter løst det meste av tiden. Vi får en lang rekke fantastiske scener og hendelser, toppet av den udugelige kvinnelige manageren som får brynet seg på det på det fonetiske alfabetet. Visste du at A presiseres med ”Ass” og S med Sodom? Ikke jeg heller…

Man trenger ikke å ha et forhold til Anvil for å elske filmen. Her holder det i massevis å være generelt rock-interessert. Historien er enestående og generell på samme tid. The Story of Anvil har vært mye omtalt og bejublet siden den kom, også her til lands. Historien er god, og filmfortellingen er tett og laget med hjertet.