Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Pink Floyd

Vi får bare gyve løs på en av de store med en gang, slik vi gjorde med Ibsen allerede første uken på ungdomsskolen. Ingen grunn til å vente med Pink Floyd, heller. Dannet i London i 1965, og platedebuterte to år senere. I dag, vel førti år etter første utgivelse, er de fortsatt regnet for å være et av verdens største rockeband, som nevnes i samme åndedrag som Rolling Stones og Bruce Springsteen.

For mange er Pink Floyd først og fremst kjent som dette "store" rockebandet, med massevis av flinke musikere og kordamer på scena, lasere for millioner av kroner, flygende griser, og annen stormannsgalskap. Et band bestående av rike, litt satte gubber, som en gang ca hvert tiende år turnerer, og kanskje dropper innom Valle Hovin eller et av våre naboland.

Om dette er riktig? Tja, det kommer nok an på øyet som ser, og øret som hører. Mange liker Pink Floyd slik de fremstår i dag, og minst like mange synes de var bedre en eller gang for lenge siden.

For deg som er ukjent med Pink Floyd, er det to navn du må lære med en gang. Det første er Syd Barret, det andre Roger Waters. Syd Barret var bandets vokalist og gitarist de første årene, og satte sterkt preg på musikken. Fantasifull, absurd og svevende pop-psykedelia med en og annen demon gjemt i kulissene. Utfordrende lydpassasjer og snåle tekster, men også fabelaktige, varme pop-perler. Det var dette som skulle være basis for bandets debut i 1967, The Piper At The Gates Of Dawn.  Et stort forbruk av LSD og en stadig svakere mental helse, betydde slutten på Syd Barret i Pink Floyd, allerede under innspillingen av deres andre album, A Saucerful of Secrets fra 1968.

Nå stod bassist/vokalist Roger Waters med hovedansvaret, og styrte skuta mot mørkere farvann. Fortsatt var det psykedelisk og eksperimentelt, men popmusikken ble tonet ned. Det var nå lengre og tyngre låter som ble satt i fokus.

Barrets arvtaker, David Gilmour, ble etter hvert Waters likemann i Pink Floyd, i alle fall utad. Fra og med 1972/1973 ble musikken større, mektigere og mer kommersiell. Bandet vokste i takt med sin popularitet. Roger Waters ga seg etter 1983-utgivelsen Final Cut, og siden den gang har David Gilmour vært bandets ubestridte leder. Både keyboardist Rick Wright og trommis Nick Mason har vært faste medlemmer store deler av snart bandets 40-årige historie.

Anbefalte plater:

Meddle ( 1971 ) 10/10

En nydelig oppsummering og avslutning av bandets mest eksperimentelle periode, men også klart pekende fremover mot det som skulle komme. Meddle kan på egenhånd stå som et monument over alt hva Pink Floyd var. Her er det gjort plass til så vel de små, psykedeliske pop-perlene i Barrets ånd ( San Tropez ), de dramatiske, progressive og psykedeliske øyeblikkene som i stor grad er tuftet på erfaringer og utvikling fra perioden 68-71 ( Echoes, One of these days ) og de svevende, mektige og melodiøse ”klassiske” Pink Floyd-øyeblikkene som A Pillow of Winds og Fearless. A-siden er med sine 5 moderat lange og varierte låter en hyggelig innføring til et band som er på vei mot toppen. Likevel er det B-siden, med det sidelange kuttet Echoes som sørger for topplassering. Allerede ved inntroen med de perkussive, høyfrekvente og ekkobelagte Hammond-tonene, skjønner vi at dette dreier seg om stor kunst. Gilmours signaturgitar kommer smygende, og Pink Floyd er i gang med å bygge opp et voldsomt musikalsk epos. Echoes er i mine ører det mest fantastiske dette bandet har utgitt på plate, intet mindre!

Dark Side of the Moon ( 1973 ) 10/10

Jeg lurer på om Pink Floyd visste hva de gjorde når de satt i studio og jobbet med DSOTM. Jeg tror ikke de gjorde det. Film i fra innspillingen viser en konsentrert, seriøs men også hverdagslig, ung og søkende gjeng som jobber hardt for å lage nok et bra album. Jeg tviler likevel på at de gikk inn i studio med det mål for øye å lage verdens beste album. Resultatet er likevel noe i nærheten! Kvalitetene til dette albumet er udiskutable. Selv 35 år etter sin utgivelse brukes det som referanselyd i dyre Hi-Fi-butikker, og når man lytter gjennom plata, er det akkurat slik vi husker Pink Floyd. Et band som aldri er redd for å eksperimentere, men samtidig klarer å holde på lytterens interesse, og få oss til å like det som god musikk. Det er stort, svevende og tidvis pompøst, men du verden for et håndverk. Enten man liker den eksperimentelle førstedelen av A-siden, den rocka Time, eller den legendariske koringen på The Great Gig in the Sky, her er noe for de aller fleste!

The Wall ( 1979 ) 10/10

Å skulle plukke tre album fra Pink Floyd til denne timen av rockeskolen var svært enkel. Vi kan selvsagt diskutere Meddle, men jeg mener den best oppsummerer bandets tidlige kvaliteter. De to neste albumene er så selvsagte at de mangler sidestykke. Til sammen utgjør de noen av pop-historiens aller mest solgte plater. The Wall var Roger Waters store prosjekt, og er en storslått, dramatisk og fascinerende historie fortalt over 4 LP-sider. Grunnen til at albumet ble en så stor suksess, skyldes nok flere ting. Forarbeidet, gjennom album som DSOTM og Wish you were here, hadde nok vært helt avgjørende. Det at Pink Floyd i 1979 var STORE, gjorde det nok enklere for platekjøperne å åpne lommeboka. Albumet er ikke like lett tilgjengelig som forgjengerne, det er mye som er mørkt, tungt og seigt på The Wall. Kanskje var det nettopp aggresjonen, misnøyen og paranoiaen som førte albumet til topps. Det er noe ganske annet enn den glatte disco-popen, og faktisk noe ganske annet enn det de fleste samtidige stadionrockerne kunne by på. Slik sett ser vi kanskje en kombinasjon her av Roger Waters stødige kunstnerhånd og kompositoriske evner, krysset med et språk og en tilnærming som tar opp strømninger i fra nyhetsbildet, filmer og andre musikalske retninger som den allerede etablerte punk-scenen. The Wall ble Pink Floyds siste virkelige mesterverk, og er i dag et selvsagt album i enhver seriøs platesamling.