Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Hensley & Hughes - Lillehammer Rock Weekend 2008

Det er en hårfin balansegang mellom det å være en levende legende og å bli en husvarm norgesvenn, hvis sistnevnte begrep hyppig har blitt brukt om Bonnie Tyler og Smokie, og således ikke står som noen positiv merkelapp i Rock-kretser.

 

Om vi innlemmer Sverige i et slags ”Stor-Norge” kan listen med opptredener fra herrene Ken Hensley og Glenn Hughes de siste 10 årene bli temmelig lang. Det at deres tilstedeværelse har vært såpass synlig tar kanskje vekk litt av magien med å oppleve de på en intim scene i egen by, men dette er selvsagt både urettferdig og ufortjent mot to oppegående artister som fortsatt har mye god Rock’n’Roll på lager.

 

Deres historie har mange likheter. Både Ken Hensley (født 1945) og Glenn Hughes (født 1951) platedebuterte i 1968, med henholdsvis The Gods og Finders Keepers. To år senere albumdebuterer Hensley med Uriah Heep, og Hughes er klar med første langspiller i det utmerkede Trapeze. Fra Trapeze går veien videre til Deep Purple MkIII, og midt på 70-tallet er de sentrale medlemmer i to av den engelske hardrockens største band.

 

Deep Purple oppløses i 1976, og Ken Hensley hopper av et stadig dårligere Uriah Heep i 1980. Derfra blir deres rolle i rocken mindre sentral, selv om begge var aktive musikere, både i bandsammenheng og som soloartister. Glenn Hughes hadde sine fysiske nedturer på 80-tallet knyttet til et stadig større dop-forbruk, og var for mange en artist de ikke lenger regnet med. Tidlig på 90-tallet dukket derimot en nyrenovert og vital Hughes opp på scenen, og har styrt en solid solokarriere de siste 15 årene. Ken Hensley steg inn i rampelyset igjen rundt år 2000, og har blant annet gjort jobber sammen med ex Uriah Heep-vokalist John Lawton i tillegg til egne soloprosjekter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Under Lillehammer Rock Weekend 2008 fikk vi høre og oppleve både nytt solomateriale og noen av de store klassikerne fra 70-tallet. Ken Hensley har noe så tøft som et eget norsk turneband, Live Fire. Besetningen har variert noe, på Lillehammer fikk vi møte kjente ansikter som Eirikur Hauksson på vokal (ex Artch) og Sid Ringsby på bass (ex Tindrum, TNT, Jorn ). Gitaren var plassert hos Ken Ingwersen, og hardtslående trommis var Tom Arne Fossheim. Bandet låt tøft og energisk, og var godt samspilt. Dette ble særlig tydelig på det eldre (og kjente stoffet). Enten det er snakk om Uriah Heeps Easy Livin’ eller Deep Purples Burn, vet alle som har vært håpefulle hobbymusikere at coverlåter av disse ikke låter i nærheten bra om man ikke er samspilt til fingerspissene. Jevnt over satt skuddene der de skulle hos Ken Hensley & Live Fire. Både Lady in Black, Stealin og The Wizard ble hyggelige gjenhør, i tillegg til min personlige all-time-Heep-favoritt July Morning. Det nyere solostoffet var betydelig mer anonymt, med unntak av en låt som absolutt holdt høy standard.

 

Glenn Hughes entret scenen med Soul Mover, en eksplosiv råtass av en låt. Hughes selv er forbausende solid på scenen, alderen tatt i betraktning. Min bedre halvdel trodde først det var en dame (type sosionom 50+) som entret scenen. Vel, jeg skjønner hva hun mener, rent kosmetisk så er det en distanse mellom Hughes og Lemmy, for å si det sånn... Nok om det. Glenn Hughes har særdeles solid materiale og ta av. Selv om en gammel Purple-klassikere som Mistreated låter overlegent, var det aldri tilløp til å bli kjedelig, selv på solostoff som var ukjent for meg. Når Jørn Lande entret scenen som gjestevokalist mot slutten av konserten, og bandet drar i gang Burn, aner man virkelig hvilke krefter som er i sving. Selve bandet kunne vært bedre samspilt, det var av og til litt ute på ville veier. Likevel var ikke dette nok til å kunne ta glansen fra en frontfigur som i sitt 57. leveår er mer energisk enn mange 30-åringer i dagens popbransje. Sterkt!

 

Flott Festival !

 

Lillehammer Rock Weekend er en festival med stort potensial. Etter 4 år ser vi at listen med kjente navn begynner å bli imponerende, og mange har fått seg en musikalsk overraskelse eller to i løpet av disse årene. Ikke fordi det har vært presentert så mye nytt, men fordi mye av det gamle har tålt tidens tann såpass bra. Vi snakker ofte om band og artister som har vært borte fra rampelyset noen tiår og/eller har mistet et eller flere sentrale medlemmer på veien fra woodstock til Lillehammer.

 

Festivalen begynner og få et svært godt rykte blant artister, noe som også Ken Hensley påpekte under festivalen. Torsdag var han hyggelig gjest under Finn Bjelkes Popquiz i kulturhuset banken. Et arrangement som det burde være mulig og utvikle ytterligere. Mange  blant festivalpublikum er over gjennomsnittet interessert i musikk. Hva om man tok tak i såpass positive og omgjengelige artister som Hensley og arrangerte en happening tilsvarende det vi har sett i litteraturens verden med Grosvolds bokbad. Jeg vil tippe at en musikkjournalist og Ken Hensley fort kunne fylt en time eller så med interessant prat om gamle dager, gjerne ledsaget av filmklipp, musikk, fotografier og kanskje en kassegitar i musikerens fang..? Dette ville i så fall vært et innslag som er ganske unikt i norsk festivalsammenheng, og tenk deg hvilken opplevelse det ville vært for fans, samlere og andre musikknerder å høre Alvin Lee snakke om Woodstock, Dickey Betts fortelle om innspillingen av Allman Brothers’ legendariske Filmore-skive eller hente inside-info om Deep Purple fra Glenn Hughes’ munn. Nå er jeg fullstendig klar over at ikke alle tidligere eller nåværende rockestjerner ville vært komfortable i en slik setting, men etter å ha opplevd Ken Hensley i såpass rolige omgivelser er jeg temmelig sikker på at den mannen hadde kunne gitt mye… Bare et tips!

 

Nytt av året var også gratiskonserten i Søndre park. Her fikk et stort publikum oppleve bl.a. Quireboys, som med sin Faces-inspirerte rock skapte særdeles god stemning på formiddagen. Ypperlig mottatt av et godt blandet publikum bestående av alt fra rocka tenåringer til velvoksne bestefedre. Dette bør gjentas til neste år. Lillehammer har miljø og fasiliteter i sin kompakte og trivelige by som de fleste andre bare kan misunne oss.

 

Jeg bøyer meg i støvet for arrangørene som år etter år henter frem artister som er såpass godt representert i min egen platesamling, og setter en såpass trivelig ramme rundt det hele. Vi venter i spenning på neste års program, og ser mellom fingrene med at et par av mine lagkamerater følte seg snytt for Popquiz-premie da finalen ikke lengre var quiz-basert…

 

 

Sett allerede nå av pinsen neste år til en god dose klassisk rock under Lillehammer Rock weekend 2009. Jeg tror vi kan vente oss mye bra !