Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen 9. time - SPACEROCK

I en av rockens dype kjellere finner vi en avart av den progressive / psykedeliske rockscenen som vi mener er verdt en egen leksjon i Rockeskolen. Vi forlater jorden, og beveger oss over i sjangeren Spacerock. Sjangerens spede begynnelse finner vi på slutten av 60-tallet, særlig anført av Pink Floyd. Med lange instrumentelle partier, nye elektroniske forvrengningseffekter på gitar og keyboards og science fiction-inspirerte tekster var grunnlaget lagt. Ved inngangen til 70-tallet utvikles synthesizeren, som blir en viktig ingrediens i den nye sjangeren, anført av Britiske Hawkwind og franske Gong. Pink Floyd lever hele 70-tallet i utkanten av sjangeren, og rekrutteringen er heller beskjeden. På tampen av 80-tallet aktualiseres sjangeren, da en hel generasjon nye band oppgir sjangeren som viktig inspirasjonskilde. I alternative rock-kretser finner vi stadig en rekke band som refererer til Spacerock, blant annet Radiohead, Spacemen 3, Flaming Lips og My Bloody Valentine. I tillegg kommer de som ikke bare låner fra sjangeren, men gjerne plasserer seg midt oppe i den. Her finner vi bl.a. Mars Volta, Ozric Tentacles og Spiritualized, samt norske We og Motorpsycho. I dagens leksjon av Rockeskolen skal vi la nåtiden ligge, og gå tilbake til pionerene på 70-tallet.

Gong – Angels Egg (1973) 8/10

Man kan ikke ta ordet Spacerock i sin munn uten å nevne Gong. Det franske musikkollektivet ble startet på tampen av 60-tallet da Australske Daevid Allen ufrivillig måtte bryte med The Soft Machine på grunn av manglende oppholdstillatelse til England. Løsningen ble derfor Frankrike, og ganske snart var Allen operativ med sitt fantasifulle nye band Gong. Utgivelsene fra første halvdel av 70-tallet er en eneste lang romferd i blant fargerike planeter og rare skapninger. Gong svever i grenseland mellom jazz, rock og psykedelia og maler store, luftige låter med utstrakt bruk av saksofoner, synthesizere og alternative vokale lyder. Som regel veldig melodiøst, og alltid med et komp som er 20 år forut sin tid i sin triphop-aktige fremtoning. Jeg kunne ha valgt et hvilket som helst album fra 72-74 fra Gong-katalogen, men velger meg Angels Egg. Dette har både de utenomjordiske tekstene, de smått suggerende rytmene og den definitive Gong-besetningen med Allen, Smyth, Moerlen, Malherbe, Howlett og Hillage. Musikalsk et sterkt album, som klart plasseres i den roligere delen av spacerocken. Her er det mye jazz og poppete  psykedeliatendenser, og mindre hard rock. Høydepunkter er den vakre instrumentalen Flute Salad med utsøkt innsats på fløyte og Moog. Oily Way er en annen favoritt som viser Gong fra en litt mer rocka side, en klassiker som står som en påle i Gong-katalogen. Daevid Allens tørre, lett optimistiske vokal og Gilli Smyths Space-whisper er selve nerven i bandets sound fra de første albumene, hvor de fremfører utenomjordiske tekster i grenseland mellom et barns fantasi og tung LSD-forvrengning. Angels Egg er for øvrig album nummer 2 i den såkalte Radio Gnome-trilogien, hvor albumene The Flying Teapot og You utgjør begynnelse og slutt.

Hawkwind – Hall of the Mountain Grill (1974) 9/10

Der hvor Gong har betydd svært mye for både alternativ-elektrisk jazz, ymse electronica-sjangere og senere popmusikk, er Hawkwind den skitne rockens spacerockfavoritt nummer en. Ser du på pressefotos fra først på 70-tallet, ser det ut som du har hanket sammen en gjeng med uflidde sprøytenarkomane og uteliggere. Hall of the Mountain Grill er bandets fjerde studioplate, og den andre med Lemmy Kilmister (senere Motorhead) på bass og co-vokal. Lemmy medvirker til å gi bandet en muskuløs kraft og et skittent sound. Vi møter flere tunge rockere blant albumets 9 låter, best representert ved Psychedelic Warlords, You’d Better Belive It og Lost Johnny. Det er forøvrig klare likhetstrekk med Gong på flere områder, da også Hawkwind spiller på suggerende, tunge rytmer, og trives med mye bruk av saksofoner og synthesizere. De hadde egne folk som kun jobbet med støy/lyd, selv om den legendariske lydgenerator-operatøren Dik Mik nå var ute av bandet. Både Del Dettmar og Simon House hadde hver sin keyboard/synthesizer-rigg, i tillegg til at sjefen sjøl, Dave Brock kunne observeres ved et sett tangenter. Elektroniske lydtepper var dermed aldri langt unna. Det klassiske Hawkwind-soundet fra midt på 70-tallet kjennetegnes av svevende synthesizere, gitarer med mye flanger (en tidstypisk effekt) og tostemt vokal mellom Brock og Lemmy. Albumet er inndelt i ca annenhver riffbasert rock-låt og en mer utflippa, synthbasert og formløs låt, en oppskrift som fungerer bra, selv om det er de mest strukturerte låtene du virkelig husker. Hawkwind er i manges øyne det definitive spacerockensemble, og har en lang rekke albumutgivelser bak seg, hvor mange holder høy kvalitet. Best vil de nok likevel huskes for sine høyst eksperimentelle konserter på første halvdel av 70-tallet, som både inkluderte teater, bruk av science-fiction-forfattere, nakne danserinner og overdreven bruk av stroboskopiske lys…

Akasha – Akasha (1977) 8/10

I dagens leksjon av rockeskolen skal jeg gjøre noe vi ikke så ofte gjør, nemlig velge ut en kuriositet. Dette gjør jeg fordi Spacerock allerede er en kurositetssjanger, og dagens lille ekstrakurositet er norsk. Vi snakker om Norges første spacerockband fra det mørkeste Troms, et nydelig og eksperimentelt album. Utgitt i '77, men låter mer '72. Mystisk, mørkt, med svevende synther og verdens nordligste Mellotron, som avføder progressiv rock med sterke utenomjordiske influenser. Albumet ble innspilt på en enkel 4-spors opptaker i et lokalt tilfluktsrom, men lydkvaliteten er helt akseptabel. Mens originaler av de to første albumene i dagens rockeskole-leksjon lett skaffes for et par-tre hundrelapper, må du nok legge en tusenlapp i potten for å hente hjem en strøken utgave av Akashas eneste album, utgitt på obskure Bat Records. Dette er et uvanlig og flott album som er en juvel i enhver samling med norsk 70-tallsvinyl, og en morsom overraskelse for alle internasjonale space-samlere. Låtmessig ligger det litt på siden av Hawkwind, og ganske langt fra Gong. Fascinasjonen for britisk progrock er godt hørbar i det vokale og i den flittige bruken av Mellotron, men den hissige bruk av synthesizernes store lyd-univers distanserer likevel bandet fra de største prog-bandene. De er eksperimentelle og psykedeliske i formen, flere ganger i løpet av albumet kommer du til å tenke på Pink Floyd anno 1970/71. Soundet er ganske mørkt, og fra tid til annen tar det noen halsbrekkende avstikkere i progressive landskaper som minner om tidlig Genesis. Bandet var absolutt ambisiøse og hadde bl.a. et eget medlem til å ta seg av lys, projektorer og andre visuelle hjelpemidler (slik britisk-tyske Nektar også var utstyrt med). Albumet ble for en del år siden utgitt på CD av svenske APM.