Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Deep Purple - Stormbringer 35th (Purple 1974 /    EMI 2009 ) 8/10

Format: 2 x LP, 196 gram 
Cover: Utbrett
Innercover: 4-fargers trykk med bilder og historikk

Deep Purple er om mulig det ene bandet som står i fare for å sprenge Rocksirkus’ karakterskala fullstendig. 1974-albumet Stormbringer er langt fra deres beste, men står likevel til en pen plassering i toppsjiktet av vårt system. Nå feires det at det er 35 år siden denne skiva ble utgitt, og EMI disker opp med en forseggjort dobbel jubileumsutgave. Rocksirkus har lyttet, rocket og nytt seg gjennom fire vinylsider Deep Purple.

 

Åpningskuttet er blant bandets aller sterkeste låter gjennom tidene, og platas absolutte høydepunkt, med sitt suggerende riff, sine kontante synth-leads og en særdeles sterk vokalføring av Hughes/Coverdale. Stormbringer er intet mindre enn en småfunky, drivende tungrocklåt av det umiddelbare og perfekte slaget. Love Don’t Mean A Thing er mer balansert og kalkulert i soul-land, men et stødig stykke arbeid, som særlig setter vokalprestasjoner og låtskriverkunst i fokus. Holy Man fortsetter i samme sporet, med en ”voksen” touch. Dette låter som Bad Company gjorde i forlengelsen av Free, et steg videre, men også et steg tilbake i manges ører. Jeg skjønner godt at Ritchie Blackmore følte at retningen var feil, Holy Man har ikke bruk for en vårkåt gitargud. Som kjent ble Stormbringer bandets siste album med Blackmore som ansvarlig for 6-strengeren. Den temperamentsfulle krølltoppen startet i stedet det glimrende Rainbow.

 

Hold On er har noe mer substans, men er litt ubestemmelig i formen. Fengende, men ikke spesielt heavy. Funk/Soul-bekledningen er merkbar, uten å bli direkte forstyrrende. Som en liten avsporing kan jeg mer enn antyde at låten hadde passet pent inn på Uriah Heeps Firefly-album som kom tre år senere.

 

B-sidens første, Lady Double Dealer gir endelig litt å bryne seg på for Blackmore. Her er det mye som peker fremover mot Rainbow-soundet som var rett rundt hjørnet. Til tider overraskende renskåret i sine Rock’n’Roll-tendenser, der den raser av gårde med sitt finurlige gitarløp. You Can’t Do It Right er en outsider, men likevel en personlig favoritt. Dette er på grensen til å bli Isac Hayes-soundtrack, pumpende og funky, med heftig rytmikk og en herlig bad black guy-synthesizer som soloinstrument. Nå har ikke John Lord vært noen stor eksponent for annet enn Hammond-sound, men på Stormbringer tar han for alvor i bruk den fete, analoge lead-synthen. Jeg er glad i disse, og John Lords arbeid bak tangenter og skruknotter på Stormbringer har for meg en gang for alle definert hvordan en varm, fyldig lead bør låte.

 

Hig Ball Shooter er i mine ører bare middels interessant, men jeg innrømmer at refrenget er fett. The Gypsy har mye fra forrige album Burn i seg, og er et høydepunkt på side 2. Selv om vokalen er førsteklasses, melodilinjene flotte og gitararbeidet klassisk Purple, er det likevel noe litt uforløst i låten. Er det indre stridigheter, dårlig stemning og ide-tørke som begynner å bli hørbar mot slutten av albumet? Siste låt er den nydelige balladen Solider of Fortune. Her låter bandet fortsatt noe tungsindig, men til låtens fordel.

 

35-års jubileumsutgaven er en forseggjort dobbel LP-utgivelse. De to første vinylsidene er identiske med originalutgivelsen. Side 3 er viet remixer fra Glenn Hughes stødige hånd, men som også begrenser låtvalget til å være de fire mest soul/funk-klingende låtene. Firkløveret Holy Man/You Can’t Do It Right/Love Don’t Meen a Thing og Hold On er pusset opp i detaljene, og viser godt hva Deep Purple egentlig representerte i 1974. Side 4 byr på en Instrumental versjon av High Ball Shooter, samt Quad-mikser av denne og You Can’t Do It Right og Solider of Fortune. Mest for fansen, men de er det til gjengjeld mange av.

Med 8 bonusspor, høykvalitets vinyl, utbrettcover og innercover med mengder av bilder og historikk fra innspillingen er Stormbringer 35th et svært hyggelig produkt, både for de som har originalalbumet og de som er nye med Deep Purple. Jeg liker at EMI legger ned en såpass solid og helhjertet innsats for å markere viktige album i selskapets historie. Anbefales uten forbehold!

 

Jubileumsutgaven til venstre. Legg merke til små fargevariasjoner og andre skrifttyper enn hos originalen.