Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens album april 2009:

The Stranglers - Rattus Norvegicus
Liberty 1977 10/10

The Stranglers er et mareritt for alle musikkelskere og skribenter som er glade i å putte i bås og vurdere ut i fra sjangertilhørighet. De startet i 1974, og ble raskt populære innen en kategori man liker å kalle pubrock, i ettertid kanskje aller mest forbundet med Nick Lowe, Dr. Feelgood og Brinsley Schwarz. Sjangeren var først av alt jordnær og nedstrippet, med inspirasjon fra både blues, country og hardere rock. Rundt om på disse pubrock-scenene ble også noe av grunnlaget for den kommende punken lagt, bl.a. ved The Stranglers tilstedeværelse. Når så punken slo ut i full blomst i 77, var Stranglers langt oppe på barrikadene, selv om enkelte ytret mishag mot litt for langt hår og deres litt for gode ferdigheter på instrumentene. Et par år senere var de et av Englands ledende New Wave-band, og utover på 80-talet var de vel mest som et middels pop-orkester å regne. The Stranglers har dermed gått fra Rock til Pop, med mellomstasjonen Punk og New Wave som den klart mest interessante.

Fra coveret av deres debutalbum skuler 4 tungt sminkende og alvorlige menn mot deg. Rattus Norvegicus åpner friskt med Sometimes, som umiddelbart setter standard for The Stranglers anno1977. Her er det Doors-klingende keyboardet, den forvrengte Fender-bassen, det punk-klassiske gitarspillet og den arrogante, nesten snerrende vokalen. Goodbye Toulouse og London Lady er begge mørke, 60-tallsinspirerte garasjeperler som lar deg bli bedre kjent med Stranglers ravnsvarte og ikke alltid like hyggelige tekst og musikkunivers, der de humper av gårde som en beruset britisk tenåringsgutt som går fra å spøke og le, for så å slenge med leppa og yppe til bråk.

Princess of the Streets er den første av tre virkelige perler på albumet. Fra åpningen med sitt smeltende bassriff, til det majestetiske refrenget, det er forførende styggvakkert hele veien. Låten bygges finurlig opp der trommer, kor, gitar og keyboards kommer gradvis inn i låten. Det er likevel Jean-Jacques Burnels lett forvrengte basslyd som gir låten den helt egne signaturen og med Hugh Cornwells punktilnærming i det vokale, faller bitene på plass.

Hanging Around er også en særdeles smart rock-låt som med bruk av passe cheezy orgel som påminner om The Doors ti år tidligere. Med kombinasjon av 60-tallsinspirasjon, punk, og sminket 70-tallsrock havner de lett i samme kurv som The Jam og Ultravox fra samme tidsepoke, to andre band som var flytende i ytterkant av punk-sjangeren.  Peaches er siste låt i min favoritt-rekke på Rattus Norvegicus. En fiffig send/response-riffing mellom bass og gitar har gjort låten klassisk langt utenfor punk og nyveiv-miljøer.

Stranglers første plate har alle kvaliteter som en virkelig bauta i rock-sammenheng må inneha. De beste platene, de som har noe ekstra, i dette tilfellet særs bra melodilinjer, mye tøffe riff og et helt eget sound. Rattus Norvegicus favner bredt, fra punk/hardrock-publikum, via 60-tallets tøffere garasjerock, til hipstere som plukker fritt fra rockhistoriens småsinte bustehoder med sorte solbriller og trange jeans. Et av rockens 100 beste, anywhere, anytime.