Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling september 2008:

Whitesnake - Live In The Heart Of The City (1980) 9/10

Jeg er glad i å snu og vende på hver en stein for å finne obskure, merkelige og rimelig hemmelige godbiter å anbefale dere. Akkurat nå føler jeg derimot for å anbefale dere noe ganske elementært og vanlig, vi slår et slag for den lett tilgjengelige men dog så fengende rett på-rocken. Alle Rock'n'Roll-hjem bør ha denne energiske hardblues-plata jeg her har funnet frem. Whitesnake var et fantastisk liveband, og på denne doble LP'en får du det meste av det beste, fra den klassiske Purple/M & M-besetningen som bandet var bestykket med rundt 1980.

Man tar et stk Deep Purple MK III, kvitter seg med trollmannhatten og gitaristen under, og lar en stadig mer pulverglad bassist seile sin egen sjø*. Ny bassist finner man i den stødige Neil Murray (Fra Colloseum II), og det heftige tospannet Bernie Marsden og Micky Moody sørger for at føsteklasses tung bluesrock kommer ut i fra gitarforsterkerne. Hvilket lag! De klassiske whitesnake-platene fra 78-80 danner sammen med Rainbows 3 første album en svært vellykket "fortsettelse" av et av verdens beste band, tungrocklegendene Deep Purple. Herrene Coverdale/Paice og Lord hadde lagt bak seg tre studioalbum med Deep Purple sammen, som stadig gikk i retning av en mer soul/blues-preget hardrock med sterke riff og iørefallende låter. Når Purple-hatten kastes og medlemmene fristilles, fødes Whitesnake under kyndig ledelse av David Coverdale. Whitesnake fortsatte på mange måter der DP MK III / IV slapp, som en av de fremste eksponentene for tung rock med ballast i fra blues og soul-sjangeren. 

Bandet har gode studioalbum, men i motsetning til hos Deep Purple er det ikke nødvendig å bruke alt for mye tid til lytting på disse.Jeg sier ikke at de ikke er bra, men vil lede deg i retning av at du kan begynne med dette livealbumet. Her finner du nemlig det meste av det som er bra med bandet. Du får de klassiske, rett-frem-rockern i Sweet Talker, og Love Hunter som er erketypisk Whitesnake, men også med klare referanser til Purple-albumene Burn og Stormbringer. Det er kun Glenn Hughes' andrevokal som mangler... Mange Whitesnakefans er svake for den fengende Rock'n'Rolleren Lie Down, men med sitt hamrende Boogie-Woogie-piano synes jeg nesten det blir litt i meste laget... Svinger gjør det uansett!

Du får også de store, enestående mesterverkene som Whitesnake for evig tid har hugget i granitt. Først ute er den majestetiske Fool For Your Loving, en tidløs klassiker som av mange regnes for å være bandets aller, aller beste låt. Sterk melodiføring, fantastisk vokal og bra gitararbeid. I samme divisjon finner vi også den lekre Ready An' Willing. Fortsatt med en like overbevisende og kraftfull vokal. Fortsatt med en like tøff rytmikk, og arrangementet er fullkomment. Det er et genuint driv over dette! Coverlåten Aint no Love in the Heart of the City er som skapt for bandet, i Whitesnake-tapning fremstår den som en nydelig power-ballade som hadde glidd rett inn på Burn som eget materiale.

Albumet er sammensatt av to ulike konserter, hvor side 1 og 2 er fra 1980, og side 3/4 fra 1978. Under 78-konserten kjører bandet på med Purple-klassikerne Might Just Take Your Life og Mistreated. Gode valg, selv om de fleste har minst like store favoritter blant andre av Burn/Stormbringer-låtene. Det låter tett, tøft og bra, slik Whitesnake alltid gjorde når de var på topp. Særlig er versjonen de gjør av Mistreated verdt en stjerne i margen! Sammen med Rainbow og Thin Lizzy var Whitesnake det fremste av hva andregenerasjons britisk hardrock hadde å tilby. På oppløpssiden begynte band som Iron Maiden, Saxon og Judas Priest å ta stadig strammere ballegrep, men det er en helt annen historie. I dag er alle spotlights rettet mot Whitesnake, pell deg til platebutikken og forlang Live In The Heart of the City!

* For å skape full forvirring: Whitesnake ble dannet etter at Deep Purple MK IV (med Tommy Bolin på gitar) La inn årene. Men, Tommy hadde (Så vidt meg bekjent) ingen trollmannhatt. Det var det Ritchie fra MK I / II og III som hadde...